SMASK!!!

Vi får ikke tatt mange skrittene ut av døra før det smaskes, plystres og skrikes fra alle retninger. "Chela" er det vanligste å bli kalt. Det betyr "hviting", noe som ikke er så ille å bli kalt, men tonefallet kunne godt vært annerledes. Noen har til og med lært og si "I love you", mens andre holder seg til "hola". Noen av jentene har opplevd et klask på rumpen mens andre har sett blottere. En gang var det en som datt av sykkelen for han glodde så på de norske jentene, mens en annen gang var det faktisk en som krasjet bilen i fortauskanten da noen jenter krysset veien. En gang var det en tiåring (eplet faller ikke langt fra stammen) som klasket læreren vår på rompa, og da ble hun så sint at hun kastet vannflasken etter ham...

Telica

I helgen var det tid for nok en vulkantur, denne gangen var det Telica som stod for tur. Det vi var mest spente på var om vi kom til å se lava, siden denne vulkanen er den eneste man kan se lava på. Det var fullmåne denne lørdagskvelden, og siden det må være mørkt for å se lava, var dette en meget fin kveld å gå på. Med litt for lite søvn fra kvelden i før, sekkene fylt med vann, og nysydde fjellsko, var vi klare for oppstigningen. Vi måtte gå et stykke før vi kom til foten av vulkanen, men det er alltid godt å få beveget beina litt. Etter en stund kom vi frem til et mangotre. Akkurat på denne tiden begynte det å regne, og da var det greit å søke ly under dette svære treet. Det regnet ikke så veldig lenge, og vi kunne begynne å gå oppover. Vi gikk i et rolig og behagelig tempo, og da vi kom til toppen, gikk vi fort til kanten av krateret, kunne vi se lava? Etter en liten stund så vi noe rødt som lyste 100m. og vi så det vi hadde kommet opp for å se. Deretter ventet vi på soloppgangen. Mange, deriblant jeg, benyttet anledningen til å hvile øynene noen minutter. Vi fikk ikke sett så mye soloppgang, for det var ganske overskyet, men vi hadde det fint på toppen for det om. Turen nedover gikk ganske fort.

Da vi kom hjem var det bare å hoppe i dusjen og hvile et par timer. Denne hvilen ble lengre enn planlagt, og det endte med at vi sov helt til neste dag. Det var igrunnen veldig deilig:)

På fredag hadde jeg bursdag. Det var en innholdsrik dag med spansk på stranden, museumsbesøk, middag på comedoren og en liten utskeiing på kvelden. Jeg hadde det veldig gøy med de jeg har blitt kjent med her nede, og det ble en veldig bra feiring:) Jeg ble også veldig glad for alle gratulasjonene!

Vi fant vinden!

Kl. 03.30 lørdags morgen ringte to vekkerklokker på rommet. Med en rask kommentar fra Kristin om "det er jo midt på nåttå jo" drog jeg og Maren oss opp av sengene for å gjøre oss klare til den store turen opp til San Cristóbal- Nicaraguas høyeste vulkan. Vi ble hentet av Flavio klokken fire, og ifølge Nina var dette første gangen ever at han hadde kommet på tiden. Det er ikke bare bare å lære nicaraguanere å følge norske klokkeslett. 

Veien mot vulkanen kan strengt tatt ikke kalles en bilvei. Det så mer ut som et ras, men siden det bare var jorder rundt, var det vel her det var best å kjøre. Det humpet og dumpet men med en god firehjulstrekker kom vi oss opp uten problemer. Langs veien fikk vi sett hvordan folk bor utenom i byen, og vi kjørte ikke akkurat gjennom rike strøk. Den ene plassen så vi noen hadde laget et hus av et reklameskilt. Vi kjørte også forbi jorder der de hadde plantet ris og bønner, det vi lever av her i Nicaragua. Vi stoppet hos en familie, der noen av mennene skulle være med som guider. Han eldste, som var far i huset, var nesten 60 år og supersprek! Vi skal ikke bare komme her og komme her bare fordi vi er nordmenn. Når han satte opp tempoet, var det ingen som klarte å holde følge. Heldigvis var han en tålmodig mann, og veldig flink til å vente på oss andre som er unge, men ikke fullt så spreke. I begynnelsen gikk vi gjennom masse skog, noe som var veldig herlig. Skog=skygge. Da vi kom oss ut av skogen, fikk vi kjenne på noe vi ikke har kjent på evigheter- skikkelige vindkast. Det var superherlig å gå oppover og kjenne at det blåste hele tiden, til og med litt sterkt. Det var nesten som en vårdag hjemme i Norge. Da vi begynte og nærme oss toppen, ble det brattere og brattere. Vi måtte gå litt sikk-sakk, og så måtte vi passe på å ikke tryne på alle kaktusene som var rundt oss. Vi fikk låne hver sine stokker, og vi tuslet oppover som gamle koner og menn. Etter 3,5 timers gåing og var vi på toppen av den 1800m. høye vulkanen. Det var en helt fantastisk utsikt, og vi kunne se hele rekken med vulkaner bortover. Det er jammen ikke bare vi nordmenn som kan skryte over flott natur altså. Grønt og frodig så langt øyet kunne se. Krateret til denne vulkanen er 1km (!) i diameter, og svovelrøyken satte seg godt i neseborene våres. Det er alltid en god følelse å nå en ny topp:) På toppen ble det bildetaking, litt snacksspising og avslapping. Og ikke minst, vi kunne sitte å nyte den fantastiske vinden!

Turen nedover tok faktisk like lang tid som turen opp. Dette var hovedsaklig fordi på toppen er det masse løse stener, så vi måtte alltid se etter hvor vi satte foten. Å rulle på stener er ikke enkelt, og alle havnet på rumpa minst to ganger hver. Vi kom oss like hele ned, et par skrubbsår kan man stå i. 

Ved siden av San Cristóbal er det en annen vulkan som har fem kratere. Den sover, men i 1998 var det et av krateret som fyltes med vann, og det ble for stor belastning, så veggen sprakk. Denne katastrofen begravde en hel landsby, og den spreke guiden vår mistet en sønn og hans familie i ulykken. Offisielle tall sier at 2000 døde, men mer virkelige tall er over 5000, kanskje så mye som 8000 mennesker. De klarte ikke å grave frem alle mennenskene, og nå er det rett og slett en stor gravplass for alle de som ikke ble funnet. De som bodde på andre siden av vulkan fikk ikke vite dette før nesten en uke etterpå. Det var mye uvær på den tiden, så det var ikke sjans å komme seg noen plass, pga. veiene var helt ødelagte av all regnet. Vulkaner er noen fantastiske naturfenomen, men de har tatt mange liv også.

Kameraet mitt ligger dessverre på bunnen av Laguna del Tigre. Jeg håper å få lånt noen bilder jeg kan legge ut her i løpet av et par dager.

Vemos pronto!

Matagalpa, bursdagsfeiringer, strandfest og ukens lyd..

Det blir visst en ny oppsummeringsblogg her, men det får gå fint det. Vi kan begynne med forrige helg, da vi var i Matagalpa. Det er en by som ligger litt lenger nord i landet, og det er en plass de fleste nicaraguanere mener er veldig kaldt. For oss var det som en vanlig sommerdag hjemme i Norge. Dette var en avslapningshelg, der vi bodde på et ekohostel i noe regnskoglignende omgivelser. Vi gikk på turer om dagen der vi fikk sett kaffeplantasjen og kakaobønner. Av dyreliv fikk vi sett hester, sauer, geiter, dovendyr og noen fikk også sett aper. På kveldstid var det god mat og quiz. Det var skikkelig koselig. Vi fikk besøk av noen gigantiske gresshopper, og på utsiden var det til og med ei pungrotte. Vi avsluttet turen med en liten stopp i Matagalpa by, der vi fikk oss en liten matbit før vi reiste tilbake til León.

Oktober er tydeligvis den store bursdagsmåneden på Casa Santiago, og denne helgen hadde vi to feiringer. Først Maren på fredagen, så Thekla på lørdagen. Dette ble selvfølgelig feiret med brask og bram, med bursdagshatter, fløyter uten lyd, masker og kaker med litt vel mye sukker i. Bursdagsfesten til Thekla toppet seg da Lars dro frem den store piñataen han og Vida hadde kjøpt. De hadde stappet den med tre kilo godteri, som vi enda ikke har klart å spise opp.

På lørdag hadde vi beachparty. Bussen hentet oss klokken 12.00, og vi kom fram til tente griller, livemusikk, strålende sol og bølgeskvulp. Når man i tillegg får være sammen med så mange herlige mennesker, er livet rett og slett herlig! Det ble både volleyballspilling, surfing og dansing. Jeg tror ikke en eneste person kjedet seg et halvt sekund.

Da var vi kommet til al final de dette blogginnlegget; ukens (u)lyd. Denne døra hører til vårt rom, og det er ikke alltid like kult når noen sover og noen kommer inn hverken sent eller tidlig..

Bananas!*

Hver tirsdag arrangerer Kulturstudier ”Noche Cultural” for studentene. Dette er kvelder arrangert for at vi skal få innblikk i litt mer av den nicaraguanske kulturen enn det vi lærer om i timene. Til nå har vi for eksempel hatt en kveld om familieliv og manns- og kvinneroller, en om naturen og Nicaragua som turistattraksjon, en om landets strenge abortlov, og en om en folkloredans.

Under forrige ukes Noche Cultural, fikk vi se en film kalt ”Bananas!”. Dette er en film av den svenske regissøren Fredrik Gertten, som kom ut i 2009. Filmen handler om arbeidere på bananplantasjer i Nicaragua, og om hvordan de i 2007, ved hjelp av den cubansk-amerikanske advokaten Juan Jose Dominguez, gikk til sak mot Dole Food Company. De anklaget dem for å ha brukt de giftige kjemikaliene DBCP på plantasjene, selv om de var klar over at de var farlige for arbeiderne. I 1977 ble arbeidere i California bevist sterile på grunn av sprøytemidlene og i 1983 ble DBCP forbudt i USA

Men i Nicaragua fortsatte Dole å bruke DBCP på bananplantasjene, helt frem til lagrene var tomme. Filmen Bananas! viser hvordan Dominguez dro til Nicaragua i 2004 for å begynne registreringen av arbeidere påvirket av kjemikaliene, og endte med et antall på over 10 000 mennesker som hevdet at de var blitt skadet og fått varige men etter å ha arbeidet på plantasjene. Av disse var det 12 menn som i 2007 saksøkte Dole Food Co.og Dow Chemical Co. og beskyldte dem for å ha vært klar over at sprøytemidlene de brukte var giftige, uten at de gjorde noe med det. Alle disse mennene hadde blitt sterile etter å ha arbeidet på plantasjene.

I november 2007 ble Dole funnet skyldig i å ha skjult farene med DBCP med vilje, og seks av de tolv arbeiderne ble tildelt til sammen 3,2 millioner dollar i erstatning. To uker etter, fikk de nok et erstatningskrav på 2,5 millioner til de seks arbeiderne. Men saken ble aldri avsluttet. I mars 2008 ble erstatningen redusert fra 2,5 mill dollar til seks arbeidere, til 1,58 millioner til fire arbeidere. Dole har dessuten anket saken, og den pågår fortsatt i USA i dag. Altså har arbeiderne fortsatt ikke sett en krone av disse pengene.

Dette er en veldig trist film, der man får høre historiene til fattige og sårede tidligere bananplantasjearbeidere i Nicaragua, og man får sett deler av den vanskelige rettssaken. Det er en film som gjør inntrykk. Særlig når man hører hvordan Dole har forholdt seg til den etter at den kom ut. I mai 2009 prøvde Doles advokater å stoppe premierevisningen, basert på traileren av filmen. Og to måneder etter saksøkte de regissør Fredrik Gertten og produsentene for å inneholde falske opplysninger, noe de aldri kunne bevise. I oktober 2009 ble søksmålet så droppet.

I går, over ett år etter premieren, ble filmen for første gang vist for lokalbefolkningen i Managua, Nicaragua.

Vi vil anbefale alle å se denne filmen!! Personlig finner jeg det rart at den har fått så lite oppmerksomhet i Norge. Dole er tross alt en av de største frukt leverandørene også hos oss. Dere får se filmen, og selv vurdere hva dere vil gjøre. For min del blir det nok en periode med Dole boikott fremover. Men når det er sagt, har heller ikke Chiquita det beste ryktet på seg. De ble blant annet mistenkt for å ha vært innblandet i et statskupp i Honduras i fjor. Kanskje løsningen er å bare droppe bananer for en stund…?

Ny uke = ny lyd

Joda, korpsmusikk har vi i Norge også. Men man må ikke høre de øve flere ganger til dagen, rett utenfor huset, før den store feiringen. Og det er ikke bare en feiring det er snakk om heller. Under selve feiringen er korpsmusikk litt koselig, men kun da.

El ruido de la semana

Som dere sikkert har fått med dere, er det en del (u)lyder å venne seg til her. Vi har derfor tenkt å presentere en lyd i uken, og vi begynner med den lyden som sjokkerte oss mest da vi kom hit. Vi husker enda en av de første morningene da vi hørte masse smell, og trodde vi ble bombet. Nå er vi så vandt til lyden at vi nesten ikke enser den, men kommer den hyppig er den veldig irriterende. Vi var ikke så heldige med dette opptaget, men hvis dere ganger dette opptaget med minst ti, har dere en vanlig dag hos oss..

                                                      

Ellers kan jeg fortelle om skoledagen vår idag. Det er en orkan som har truffet landet i nord, og derfor regner det veldig mye her for tiden. Orkanen er ikke farlig for oss, vi får bare regn og strømbrudd, så vi er helt trygge. Pga. regnet var det litt problemer å ha undervisning på stranden. Hustaket til naboen flydde rundt, og stolene stod ikke der de hørte til for å si det sånn. Men til lunsj hadde tilstandene roet seg, og vi tok bussen ut. Solen tittet til og med fram, og alle var med godt mot. Men det varte bare i en time før det begynte å pøse igjen, og vi måtte ta bussen tilbake til byen. Alltid action her i byen;)