lørdag 4. desember 2010

Pequeña Isla del Maíz

Lost in the jungle!

Historien starter en overskyet dag i Managua. Seks gode venner bestemte seg for å ta turen til den idylliske øya Isla del Maiz i det karibiske hav. Selve flyturen til øya var et lite eventyr i seg selv. Med laminerte boardingkort entret de det lille propellflyet som akkurat har plass til 12 personer. Selv de laveste må bøye hodet for å bevege seg inne i flyet og Cockpiten er åpen, slik at det var mulig å følge med om pilotene styrte flyet ordentlig. Det ble en humpete ferd i de tykke skyene og jentene kjente dragsuget i magen. Vel, pilotene hadde kontroll og landingen på jordet ble så fin at. En halvtimes våt båtferd bragte gjengen videre over på den lille "korn"-øya.




Vel fremme på pegueña Isla de Maiz ble de møtt av en kjekk mann i bar overkropp. Han skulle være dykkerinstruktøren til fire fornøyde jenter og Kristoffer (Sikkert fornøyd han også). Den siste jenta ble fulgt av uflaks og fikk forbud mot både bading og dykking i det klare blå karibiske hav. Eller det vil si at hun fullt mulig kunne hoppe i havet, men risikoen for å få piratbein var tilstede hvis det kom infeksjon i såret. De fem andre nøt sine dager på havets bunn sammen med korallrev og fisker. Litt komplikasjoner med diverse sykdom oppstod underveis, men mot og stahet ga styrke til å fullføre kurset, slik at alle fikk sin vel fortjente dykkerlapp.



Tiden på den karibiske øya står nesten stille. Lokalbefolkningen her går på saktemodus, og en kan virkelig sette seg inn i Bob Marleys toner "Dont worry, about a thing, every little thing's gonna be alright". En dag ligger det plutselig en million dollar i den hvite sanden, skylt opp på land etter at "drugdealers" ble nødt til å dumpe bevis fra skipet.


En dag bestemmer de to jentene Ragnhild og Maren seg for å utforske øya, ikke for å finne en million dollar, men kanskje en liten sjørøverskatt. Turen starter på øyas "hovedvei", hvor lokalbefolkningen sykler eller drar traller med utstyr, varer og stein. De to jentene går forbi lokale butikker hvor de både selger bensin, isbiter og fisk på et sted. Du kan også lade mobilen din i de fleste sjapper, Claro que si! Selvfølgelig. Gjennom private hager, forbi kjæledyr som hunder og aper, forbi banantrær og mangotrær, barn som leker og hilsende Creoler, kommer jentene til et veikryss. De bestemmer seg for å ta den smale gjørmete stien inn i skogen. Himmelen begynner å bli mørkere og jentene håper at de snart har nådd rundt øya. Noe de etterhvert skjønner at de absolutt ikke har.


I enden av stien møter de stranden. Det åpne havet er urolig og det begynner å blåse opp til regn. Jentene bestemmer seg for å følge stranden, da det fortsatt er noe lys her fra månen. Etter å ha gått en god stund sperres stranden av store steiner, og de skjønner at det ikke er mulig å komme seg videre. De blir nødt til å snu. Bølgene slår inn mot stranden og store greiner treffer beina. De må inn i skogen for å finne en sti. Det er bekmørkt og en ser kun lysende prikker som danser i gresset. Ildfluene lokker til seg sin make. Jentene skimter silhuettene av et lite hus, noe lyser der borte. Historier om Witchcraft er velkjent langs den karibiske kysten. To jenter, alene i mørket, lost in the jungle.





Kapittel 2
Det var en solfyllt ettermiddag på La isla del Maíz pequeña. De tre gode vennene Annette, Kristoffer Robin og Kristine hadde lyst til å utforske øya, og bestemte seg for å ta en rundtur. De hadde hørt fra andre at det ville ta ca. en time å gå rundt øya. De hadde ikke gått mer enn fem minutter før de oppdaget at det fantes mer på øya, enn de var klar over. De gikk forbi klesbutikker, comedorer og til og med en skole. De gikk med andre ord bort fra turistområdet og inn i lokalbefolkningens hjem.





Etter å ha fulgt stien et stykke kom de plutselig inn i en hage til ei dame som vasket klær. Klærne hang på tørk på både tørkesnor og piggtrådgjerder. Plutselig havnet gjengen på et jorde, eller som Kristoffer kalte det; spisested for kuer. Og kuer var det nok av! Kristine geleider byfisene trygt forbi kuene, slik at de kan fortsette på ferden. Hvor skulle de ta veien nå? En lokal gutt kom møtende, og sa at gjengen gikk på en sti som de kunne følge for å komme rundt øya. Ikke mange meterne senere kom de tre inn i en ny hage. De bestemte seg for å snu, og heller finne en annen vei. Kristoffer kom på ideen om å følge stranden, og det gikk de andre to lett med på. Øya hadde en fantastisk flott strand, og havet strakte seg så langt øyet kunne se.





De gikk og koste seg og tok mange flotte bilder. Plutselig tok stranden slutt, men heldigvis var det steiner som de kunne hoppe på, og dermed fortsette ferden på stranden. Det viste seg at gjengen burde ha tatt hintet tidligere med å komme seg av stranden, for plutselig var det bare sjø- ingen strand, ingen steiner og heller ingen sti. Gjengen hadde to valg, enten å snu, eller å følge Annette sin ide som var å klatre opp moldveggen som var ved siden av dem. De tok det andre alternativet, men de angret fort på det, da det bare var tornebusker på toppen. Ingen ville snu, dermed trosset de smertene, og plutselig fant de en liten sti de kunne følge. Gresset rundt ble høyere og høyere, og gjengen kunne ikke se hverandre uten å gå helt oppi hverandre.





En stund senere fant de en sti som førte ned til stranden igjen, der de egentlig ville gå. Selv om ingen hadde klokke, visste de at både langeviseren og lilleviseren hadde beveget på seg, for nå begynte mørket å komme frem. De fulgte stranden så langt de kunne, og nok en gang kom det hindringer. De kom seg bort fra stranden igjen, og fulgte stien, uten å vite hvor den ville føre dem. Plutselig ser Kristoffer noe som rasler i gresset, vel vitende om at det har blitt observert slanger på øya, hopper han noen steg tilbake. Alle er litt skeptiske til å fortsette, men de vet de må, de må komme seg hjem før det blir helt mørkt.





Med raske skritt går de over nok en åker, inn på en ny sti, og plutselig ser de lys. En liten gutt i stemmeskifte forteller at gjengen kan følge stranden ca. en halvtime for å komme seg hjem. På vei ned til stranden går de forbi et tomt sementhus, og et fortøyd vrak- som tatt ut av en skrekkfilm. De følger stranden, men nok en gang oppdager de at det ikke er strandlinje over hele øya.





De finner nok en sti, og en liten stund senere ser de nok et lys. I dette huset bor det noen hippier, ungene snakker en blanding av spansk og engelsk, og de har en hund som liker kos. Mannen i huset kjenner igjen Kristine sin tatovering fra tidligere på dagen, og forstår fort at gjengen har gått seg vill. Han tilbyr å sende med en ”lysmann” som kan vise dem veien hjem for 40 córdoba. Mens gjengen venter på guiden, hører de plutselig en stemme som sier: ”Exuse me, do you have a flashlight we can borrow?”. Kristine kjenner igjen stemmen til Maren, men kan egentlig ikke helt tro at det er henne. Etter å ha fått konstatert at det er Maren og Ragnhild som står på utsiden, og at de også har gått seg vill, bryter alle sammen ut i latter. Hva er sannsynligheten for at de skulle treffes på samme plass? Den snille mannen med lommelykt ledet alle sammen trygt hjem.



onsdag 1. desember 2010

Tusen takk!!

Til alle dere som støttet Proyecto Barrilete! Nå er vi ferdige med innsamlingen, og har kunnet regnet sammen det endelige beløpet til Barrilete, som ble betydelig! Alt i alt har vi fått inn 26.500kr, noe som tilsvarer 96500 córdobas! Dette er fantastisk! Pengene vil virkelig kunne gjøre en forskjell for alle de barna og personalet som er involvert i og oppholder seg daglig på Barrilete.

Siden innsamlingen startet har situasjonen for prosjektet forandret seg betraktelig. Huseieren høynet leien, noe som prosjektet ikke hadde råd til. Dette ledet til at hele prosjektet med alle de 150 barna ble kastet ut på gaten. De lyktes i å hente ut alt av møblement og diverse som tilhørte prosjektet, og etter noen dager på gaten har de nå funnet et hus i samme område de kan oppholde seg i. Dette nye huset er i bedre stand, men krever fremdeles mye vedlikeholdsarbeid. Det mangles blant annet dører, vinduer og tak, behøver å males og grunnmuren trenger også arbeid. Alle disse kostnadene vil kunne dekkes av pengene DU har vært med å bidra med!

Noen av våres medstudenter har hatt møte med Maria, prosjektansvarlig i Barrilete, og har fått en liste med hva de behøver. Arbeidet for å ruste opp huset vil begynne nå i desember. Linnea, en av initiativtakerne for denne aksjonen vil studere i Nicaragua også neste semester, og vil ha muligheten til å følge opp prosjektet. Hun vil holde oss oppdatert med framgangen med det nye huset.

En STOR takk til alle som har involvert seg. I lys av de nye hendelsene vil pengene virkelig gjøre stor forskjell for prosjektet, nå som de trenger støtte som mest. Både vi studenter, Maria og alle barna takker for deres støtte:)

mandag 22. november 2010

MOMOTOMBO!

Dagen etter muntlig spanskeksamen bestemte jeg, Kristine og Petter oss for å bestige Nicaraguas tøffeste og hardeste vulkan. Den er beskrevet som vanskelighetsgrad 5/5, noe vi fikk erfare baade fysisk og psykisk. Momotombo er en aktiv vulkan som ruver nesten 1300 meter opp mot himmelen. Heldigvis har den ikke hatt utbrudd siden 1905.

Klokken 04.30 var det på tide å stå opp, inn med mat og drikke, på med sekk og fjellsko. Gjengen bestod selvfølgelig av de aller tøffeste :P Halve gruppa var guider, da det er sjelden vulkanhiking til Momotombo blir arrangert. Resten av gruppa bestod av oss nordmenn og et par fra statene. Litt trette men klare for utfordringer kjørte vi avgårde. Veien inn til startpunktet kan vel egentlig ikke kalles en vei, men snarere en ulendt jungelsti, og siden regnet hadde grovet dype groper i stien, startet turen et godt stykke tidligere. Stigningen begynte med det samme, og vi forstod at vi hadde en hard dag foran oss. Heldigvis var det ganske overskyet, noe som er bra for utholdenheten. Ved det tøffeste punktet var det veldig bratt og underlaget bestod av løs grus, noe som gjorde at vi gikk to steg frem og skled et tilbake. Vi måtte være forsiktige med hvor vi plasserte beina slik at vi ikke utløste store steiner, noe som faktisk skjedde i det ene tilfellet. En stein på størrelse med 3 knyttenever løsnet og fòr nedover vulkanryggen i enorm fart. Steinen utløste et skred av småstein, og det var akkurat som å se hundrevis av hoppende stein på vannet. Man kunne skimte støvskyer helt ned til bunnen av vulkanen. Litt skrekkslagne og fasinerte over hendelsen, fortsatte vi med godt mot oppover det bratte henget, og ropte "Rock" hver gang det løsnet en liten stein.


Etter 3,5 timer, et par liter svette, og hundrevis av steg senere nådde vi toppen. Momotombo pumpet ut svovel fra krater og sprekker, og utrolig nok finnes det flust med insektsliv i denne eimen av svovel, noe Kristine fikk erfare, "twice"! Hun ble nemlig stukket av en veps, først en gang i armen, så en gang til i fingeren. Siden Kristine har fått påvist allergi mot veps tidligere, ble jeg veldig bekymret for henne. Det var ikke mange minuttene vi ble værende på toppen før vi bega oss nedover igjen. Nedturen ble den største utfordringen. Ingen forlater Momotombo uten å ofre noe. For min del ble det både blod og svette.


Den beste måten å komme seg ned det bratteste partiet er å skli nedover den løse grusen som om en har skøyter på beina. Det var veldig gøy, og jeg fòr nedover så lett som bare det. Men så kom jeg til et platå. Jeg prøvde å plassere beina der grunnen var fast, men plutselig løsnet det en stein som førte til at hele grunnen utløste under meg. Det føltes nesten som om jeg stod på en bre, og da"breen" sprakk, fløy jeg nedover platået med håret til værs og landet halvveis på beina før jeg skled et lite stykke videre i stein og grus. Kristine fortalte at plutselig så forsvant jeg, og en kunne bare se røykskyen etter det blonde hodet som fòr nedover skrenten. Det gikk heldigvis veldig bra. Jeg endte bare opp med noen skrubbsår på beina. Blodig og gravskitten fortsatte turen nedover. Heldigvis gikk det også bra med Kristine, ingen allergiske reaksjoner. Hun tåler tydeligvis nicaveps :)

Utflukten endte opp i Laguna del Tigre, en lagune omkranset av tett jungel der selveste Momotombo speiler seg i det stille vannet. En gang i tiden lusket det jaguarer inne i de grønne tette skogene. Vi legger på svøm i badekarvarmt vann og nyter stillheten. Det er virkelig et vakkert område, og en kjenner følelsen av frihet når en flyter på ryggen og ser opp mot himmelen. Nok klisjeprat nå..På bunnen av dette vulkankrateret ligger forresten kameraet til Kritine. For ca en måned siden var vi på klassetur her og lekte oss med kameraet. Snoren røk og det sank så fint nedover mot bunnen uten en lyd. En gang i fremtiden er det kanskje noen som finner kameraet med minnebrikken fortsatt inntakt. Da vil de oppdage masse rare bilder av glad norsk ungdom ;)

lørdag 13. november 2010

Eksamen

Ikke alle kan si at de har hatt eksamen på et firestjerners hotel. Igår hadde vi den første av tre eksamener. Det er litt trist å tenke på at vi bare har en uke igjen i León, men samtidig skal det bli gøy å reise videre og oppleve mer av Latin-Amerika. Eksamen ble holdt på hotel Il Convento, et hotel som var fengsel før i tiden, men som nå blir innvadert av rike turister. Aldri har vi blitt så oppvartet til en eksamen! Bord med duker på og stoler med puter i et rom med aircondition- vi kunne rett og slett ikke fått det bedre. I ekte nicastil begynte vi ti minutter for sent, og under eksamen kunne vi høre unger som lekte utenfor vinduene. Etterpå kunne vi slappe av i myke sofaer før vi tok turen hjem.

Her er pulten til Maren. Legg merke til melkesjokoladen!:)

onsdag 10. november 2010

Super Día Claro!

Hoy es tu super día Claro! Slik melding får vi minst en gang til dagen, ofte to. Av og til er det til og med super tarde (ettermiddag) Claro, mens i helgene kan det fort bli super noche Claro. Claro er mobilopperatøren vi bruker her i Nicaragua, og de kan ofte friste med at vi får det dobbelte eller trippelte av det vi fyller på, hvis vi gjør det akkurat i DAG! Ikke nok med det, men vi får masse reklamemeldinger i løpet av dagen om at vi kan ringe billig til Costa Rica og USA. Alltid fint med reklamer og tilbud, men de gjør at mobilene våres går ganske fort for strøm.. I tillegg er blir en alltid like skuffet av å finne mobilen med to uleste meldinger, så er begge fra Claro..

Rundt om i León finner vi rødmalte vegger der det står "En León hablamos Claro" og "Claro que sí". Claro betyr "klart", og direkte oversatt blir det da "I León snakker vi klart" og "Klart såklart". Joda.. Viktig med ordspill;)

En sportslig dag

De mest populære idrettene i Nicaragua er:

  1. Baseball
  2. Fotball
  3. Boksing

I og med at vi bor 150 meter fra en stor baseballbane, og sesongen har kommet igang, tenkte vi at dette er noe vi må oppleve i Nicaragua. Denne lørdagen var det til og med storkamp mellom León og Managua.  Vi trippet bort til stadion, der vi slapp og stå i kø hvis man betalte 5 cordobas ekstra, men vi hadde litt problemer med å bestemme oss for hvor vi skulle gå inn. Vi ville helst sitte i skyggesiden, men vi ville samtidig sitte med León-supporterene. Det siste var visst det minste problemet, det virket ikke som om det var mange som hadde tatt turen fra hovedstaden. Noen kjøpte pølse og øl i ekte baseballstil, og vi skjønte fort når vi skulle juble, og når det var best og ikke si noen ting som helst. Vi skjønte fort hvorfor det var stor jubel når det skjedde noe, for det kunne gå ganske lang tid mellom hver gang det skjedde noe i kampen. Det var mange som bommet på ballen, og spillerene løp tregere enn halvdanka fjerdedivisjonsspillere hjemme. Men vi koste oss, og vi tror vi skjønte spillet etterhvert. Vi ble til og med filmet, så kanskje vi har blitt vist på nicaraguansk tv.. En kamp kan vare mellom 3,5-4 timer. Hvem som vant vet vi ikke, for vi gikk noen runder før slutt. 

                                            Susanne med hot dog

Fotballen sparer vi til vi kommer til Argentina;D

På kvelden dresset vi oss opp til boksekamp. Vi hadde skaffet oss "ringside"-billetter, og vi forventet både blod, svette og tårer på klærne våres etter kampene. Selvfølgelig var Rocky-musikken på plass, og forventningene økte- kom det til å bli noen knock-outer?  I de første kampene var det noen smågutter på 50 kg. som bokset, men vektklassene økte for hver kamp opp til 90 kg. (nigaraguanere er små folk). Det var 12 kamper med 4-6 runder i hver kamp. Midt i alle disse kampene, var det til og med en damekamp! Vi gledet oss veldig til de tre siste kampene, da de beste skulle bokse. Han ene kalte seg for "Black machine", og han var alles (spesielt jentenes) favoritt. Han slo ut motstanderen etter 1 min. og 20 sek, og det var den gleden vi fikk fra han. Det ble ingen knock-outer denne kvelden, lite tårer, litt blod, og en del svette. Alt i alt, vi var fornøyde:)

                                            Klare for kamp

                                               

Store smil og tomme øyner- dukker som viser hvilken runde som kommer

                                                               Damekamp

torsdag 4. november 2010

Skoleprosjektet Barrilete behøver din hjelp!

I den fattigste bydelen i León (Nicaragua), Guadalupe, ligger skoleprosjektet Barrilete. Huset prosjektet bruker er om lag 45 kvadratmeter, der det daglig kommer 150 barn for å ha et sted der de kan jobbe med lekser, få mat, samt et sted de kan oppholde seg i trygge omgivelser. Mange av barna kommer fra dårlige familieforhold; familier med narkotikamisbruk, arbeidsløshet eller familier der foreldrene ikke lengre er tilstedeværende.

Med andre ord er prosjektet en viktig del av barnas hverdag samt for bydelen Guadalupe for at barna skal få en trygg oppvekst og en lys framtid. Det finnes allerede gode eksempler på hvordan prosjektet har lykkes; bestyrerinne og prosjektgrunnlegger María forteller stolt om hvordan flere av de eldste barna nå har påbegynt sine universitetsstudier. Dette viser at man selv med små midler kan oppnå store forbedringer.

Når det er sagt, er det ganske åpenbart at et prosjekt med 150 barn i et så lite hus trenger mye hjelp. Kun to av lærerne på prosjektet får utbetalt lønn; resten av undervisningen utføres av frivillige samt de eldre barna på prosjektet.

Slik det er nå finnes det flere umiddelbare problemer å ta tak i, og nettopp derfor har vi studenter startet denne innsamlingen. Det er behov for et nytt toalett ettersom det akkurat nå bare finnes ett fungerende toalett på 150 barn. De trenger også nye avløpsrør, kraner, murstein, blikktak, barne- og skolebøker o.l. Pengene vil også gå til løpende kostnader som husleie, strøm og vanlige basisvarer som ris, mel og sukker.

Målet med denne innsamlingen er å samle inn penger for og midlertidig dekke disse utgiftene, samt for å hjelpe til med de mer akutte problemene. Innsamlingen vil også oppmuntre og støtte prosjektet så det kan fortsette å hjelpe barn, også i framtiden.

Som en oppfordring kan vi fortelle at tidligere studenter under én termin lyktes med å samle inn 26 000 NOK, noe som tilsvarer om lag 90 000 córdobas. Den gangen rakk pengene til bl.a. kjøleskap, tak, whiteboard-tavle, to måneders husleie, en mengde basisvarer, leketøy, vifter m.m. Vi kan også fortelle at en av studentene var ute og handlet 18 par med sandaler, og det kostet rundt 200 NOK. Med andre ord, det skal ikke så mye til for å gjøre hverdagen litt bedre for disse barna.

Uansett hva dere kan bidra med blir vi utrolig takknemmelige for bidraget deres som vil føre direkte til å forbedre barnas hverdag. Alle monner drar!

Hvis noen ønsker å bidra, er det bare å sende en mail til en av oss, så vil dere få et kontonr:)