Paraguay

Det sies at hvis man vil oppleve det virkelige Sør-Amerika, så må man dra til Paraguay. Her er det lite turister, ingen hotellkonger og ingen masete selgere som vil tjene på turismen. Vi ankom Asunción lørdags morgen. Vi fant fram til et hostel som var anbefalt i Lonely Planet, men det var visst fullt. Vi kunne ikke helt skjønne hvorfor det var fullt, når man har hørt så mye om at det ikke finnes turister i dette landet. Vi tenkte at de kanskje rett og slett ikke gadd og hjelpe oss. Vi spiste frokost på et lite bakeri med grove rundstykker før vi tok taxi til et annet hostell. Der hadde de heldigvis plass til oss. Vi hvilte noen timer før vi gjorde nødvendige ærend som vaskeri og supermercado. Vi fant noen billige plagg, og vi kunne ikke helt tro at 1000 guruyani = 1 NOK, det var jo alt for billig! Men sånn var det altså.

Da klokken bikket fem var byen død. Bokstavelig talt. Asunción er hovedstaten med to millioner innbyggere, men etter klokken fem var det ikke en sjel å se. Alle butikker var stengt, ingen biler og ingen lyder. Det føltes nesten som om vi var i en spøkelsesby. Slik stillhet har vi ikke opplevd noen andre plasser vi har vært, og det var i grunnen ganske herlig.

Morgenen etter hoppet vi på en buss som skulle nordover. Bussturen skulle ta åtte timer, og planen var at vi skulle til Filadelfia- som vi trodde var endestasjonen. Der tok vi visst feil, og vi havnet to timer lengre nord enn det som var planlagt. Vi ble sluppet av ved et creepy hotell i Mariscal. Det var mørkt, vi kunne ikke finne noen eiere og det sværmet med mygg. Vi prøvde å banke på noen forskjellige dører, og til slutt hørte vi en grongy stemme som svarte. Vi var litt nervøse for å treffe mannen med ljåen da han åpnet døren, men det viste seg å være en gammel mann med dårlig syn og uten tenner. Han hadde en hjelpsom datter som viste oss hvor vi kunne sove denne natten. Grunnen til at vi ville til Filadelfia var for at vi ville nordover til en nasjonalpark, så egentlig tenkte vi det var like greit at vi var nærmere målet nå enn planlagt. Vel, der tok vi feil. Vi måtte nemlig ta bussen tilbake til Filadelfia for å finne en buss som kunne ta oss til nasjonalparken. Tungvindt? Ja! Gadd vi? Nei!

Da vi kom til Filadelfia føltes det som om vi var kommet til ørkenen. Bare denne ørkenen hadde butikker, apoteker og hoteller. Det var dødsens varmt, og ingenting var asfaltert. Vi la merke til at gatene hadde tyske navn, og det var mange hvitinger her. Både på hotellet, butikken og postkontoret begynte de å snakke tysk til oss. Vi skjønte ingenting, og spurte fint om folk kunne snakke spansk (for ingen kunne engelsk). Hun ene dama på hotellet kunne ikke spansk engang. Dette må nok være en tysk koloniby eller noe. Det var i denne byen vi smakte hamburger med speilegg for første gang, en rett som vi kom til å spise flere ganger i løpet av Paraguayturen vår. Anbefales! Vi kjøpte bussbilletter til Vallemi, et sted nordøst som virket veldig spennende.

Da vi kom til bussterminalen morgenen etter fikk vi beskjed om at det ikke ville gå noen buss til Vallemi. Hvorfor? Fordi det hadde regnet om natten, og veiene var ikke til å kjøre på. Vi fikk byttet billettene våre og satte oss på bussen til Concepción i stedet. Dette var en stor by, men allikevel like rolig som de andre stedene vi har vært. Familier sitter på terrassene sine og drikker Mate-te. De har mugger med vann, teblader i et glass som de fyller på med vann hele tiden, og sender glasset på rundgang. Disse muggene har folk med seg overalt hvor de er; på bussen, på besøk hos naboen og på kafé.

Klokken to på natten ble jeg vekket av Maren, for vasken var lakk. Jeg følte jeg akkurat hadde sovnet og sendte derfor et grettent svar i retur "hva vil du jeg skal gjøre med det?". Jeg kom meg opp og vi prøvde å få tak i eieren av stedet vi var på. Det var selvfølgelig umulig midt på natten, og dermed tok Maren saken i egne hender. Hun rev i den ene slangen, og plutselig sprutet det enda mer vann utover badet. Hun klarte ikke å sette den på plass igjen, derfor plasserte vi den slik at strålen stod mot dusjen, og deretter gikk vi og la oss igjen. Klokken halv seks blir jeg igjen vekket av Maren fordi vi måtte stå opp og rekke bussen som skulle gå klokken seks. "Jada" svarte jeg før jeg sovnet igjen. Det gjorde Maren også. Ti på seks bråvåknet jeg til følelsen av at vi hadde forsovet oss. Jeg ristet i Maren, vi kastet sekkene på ryggen og løp til bussterminalen med en stråle på badet som enda sprutet.

Cerro Corá var neste stopp, Paraguays største nasjonalpark. Nok en gang ble vi sluppet av midt i ingenmannslad, og vi gikk et par kilometer før vi kom til det som var museumet til denne nasjonalparken. Vi knyttet på oss fjellskoene og trasket ut i nasjonalparken. Det første vi møtte på var en liten slange. Jeg skvatt litt, men etter en liten stund syntes jeg den var ganske fin. Men jeg turte aldri å gå like nærme som Maren. Vi traff også på noen "hoppedyr" som vi likte å kalle dem. Det er sikkert en form for gresshoppere, bare kulere. Det vi likte så godt med disse var at hver gang de hoppet fra en plass til en annen, virket det som om de mistet helt balansen. De vinglet i landingen før de klarte å stå stødig. Under vingene var de knallrøde, men vi fikk ikke sett dem fly så mye. Utenom dette var det ikke så mye annet å se enn noen statuer av heltene fra revolusjonen.

Vi gikk tilbake til hovedveien for å ta bussen til San Pedro. Vi ventet og ventet. Etter en stund stoppet en minivan for oss og tilbudte oss skyss. Vi var litt skeptiske, men de sa at vi kom til å måtte vente mange timer på bussen. Minivanen var full av andre reisende, så vi hoppet inn vi også, og vi kom oss frem til ønsket destinasjon. På kvelden spiste vi hamburger med speilegg, og morgenen etter tok vi nok en buss, denne gangen mot Laguna Blanca.

Veiene i Paraguay har ikke verdens beste standard. Etter å ha kjørt i litt over en time traff vi på en lastebil som hadde kjørt seg fast i søla. Paraguanere er et hjelpsomt folkeslag, og selvfølgelig gikk halve bussen ut for å hjelpe den stakkars lastebilsjåføren. De klarte ikke å få ham opp fra søla, men de klarte å få såpass stor åpning at det gikk an å kjøre forbi. Vi ble nok en gang sluppet av på en øde vei, uten å vite hvor i all verden vi var. Vi traff på en hyggelig familie som pekte på en vei, og der måtte vi gå tre kilometer for å komme til Laguna Blanca.

Vi begynte å gå i den stekende varmen. Fluene omringet oss, og veien føltes endeløs. Da vi endelig kom fram til campingplassen var det en lite hyggelig mann som sa at vi fikk kun lov til å komme inn hvis vi hadde reservert på forhånd. Da vi spurte om han virkelig ikke hadde noen ting til låns, viste det seg at han hadde jo et telt vi kunne leie, men egentlig burde vi ha reservert det på forhånd. Vi satte fra oss sekkene, heiv på oss bikiniene, og gikk uti den flotte lagunen. Vannet var selvfølgelig varmt, men hvis vi svømte litt uti, kjente vi det ble kaldere- herlig! Ved lagunen var det en kritthvit sand med volleyballnett og det hele. Dette må være ferieplass nr. 1 for paraguanere, for her var der virkelig folksomt. Vi leide oss kajakker som vi padlet rundt i, og slappet av under stjernene før vi la oss.

Ved soloppgang var det ut å gå igjen, ta bussen tilbake til San Pedro, for så å ta bussen til Ciudad del Este. Eneste mål med denne byen var shopping før vi kom tilbake til Asunción. Den siste natta vår i Paraguay sov vi hos en veldig hyggelig dame som passet på at vi hadde det bra hele tiden- at sengene var gode nok, at vifta funka, at vi hadde nok dopapir, vann i kjøleskapet osv. Hun ble nesten ei mor for oss den lille tiden vi bodde hos henne.

Hva har vi lært av å kjøre buss i Paraguay: Alltid spør var lang tid det tar til målet. Er det endestasjonen? Hvis ikke, kan sjåføren være så vennlig å si ifra når vi er der? Hvis sjåføren glemmer å si ifra, er det viktig å spørre igjen når vi føler vi har kjørt lengre enn det vi skal.

Da var det takk og farvell til Paraguay og i vente hadde vi en 18-timers busstur til Buenos Aires:)

Fra Rio de Janeiro til Asunción

Da vi kom til Rio var det tid for å slappe av og leke turister. Vi besøkte byen den dyreste uken i året (utenom karnevalet), og det merktes på kontoen. For å spare inn litt av det vi brukte på hostel, levte vi på ris og bønner- som er nesten gratis, og ikke minst godt og sunt kost. I byen møtte vi på kulturstudiervenner som vi hadde planlagt vi skulle feire nyttå med, det var veldig koselig:)

Første turistaktivitet ut var fotballmuseum og Maracaná. Maren var ikke så veldig giret da Kristine spurte om de skulle gå på fotballmusen. "Jeg kan følge deg", var mumlesvaret Kristine fikk. Ovedie og Hanna ble også med, og etter at dagen var over, var Maren den som var mest giret av alle! Vi så masse bilder fra den brasilianske fotballhistorien og fotavtrykk til kjente spillere (håndavtrykk til keepere). Det største var å gå ut paa tribunen, selv om banen ikke var så veldig fin. Oppussingen til VM 2014 er godt igang, og det kommer nok til å være helt vilt her når den tid kommer!

Neste turistaktivitet var den kjente Kristus-statuen. Vi reiste 2.nyttårsdag, som var en søndag. Det var kanskje ikke så veldig lurt, for plassen var stappet med folk! Det gikk nesten ikke an å komme seg rundt. Vi knipset bilder og så på utsikten over byen. Og utsikten kan virkelig skrytes av. Vi så HELE byen, fra turisthoteller og over til favelaen, den fattige delen av byen. Vi tenkte vi skulle gå til Sukkertoppen også, men vi stod over den turen da vi hørte at det eneste spesielle med det stedet var utsikten. Og utsikten var mye bedre fra Kristus-statuen uansett.

Det ble ikke så mye soling på oss siden det var mye overskyet denne uken. Det vi brukte mye tid på var å gå på kino og spise McFlurry. Her har de forresten verdens beste McFlurry! Vi kunne velge mellom fire forskjellige sorter, og i hver sort fikk vi hele sjokoladebiter med sjokoladepulver og sjokoladesaus. Vi blir ikke overrasket om vi har lagt på oss fem kilo bare på McFlurry!

Høydepunktet i Rio var nyttår! 2,5 millioner mennesker kledd i hvit på Copacabana beach omringet av masse konserter og sambashow! Stemningen var helt mer enn god, og da fyrverkeriet begynte.. Vel, det kan nesten ikke beskrives. Det er det mest fantastiske fyrverkeriet vi noen gang har sett! Himmelen fyltes med massevis av farger, alt var synkronisert og vi stod bare og måpte i nesten 20 minutter. Her har dere en liten smakebit:

Etter et fantastisk opphold i Rio, satte vi oss på det som skulle være en tjuetimers busstur til Foz do Iguacu. På grunn av to motorstopp ble den bussturen ti timer forsinket. Vi kom oss frem til slutt og fant oss et koselig hostell vi kunne overnatte på. Dagen etter skulle vi ta bussen til en annen del av byen, og dama som jobbet på hostellet sa at vi måtte gå ut på gaten og ta hvilken som helst buss. Vi hoppet derfor på den første bussen som stoppet. Da vi betalte (ca. 12 kr) sa Maren: "Det var dyrt. Det er jo det det koster å reise til Paraguay jo." Og tipp hvor vi endte!!? Heldigvis hadde vi passene på oss, og siden vi allerede var over grensen, hvorfor ikke gå på shopping? Det var det ene shoppingsenteret etter det andre, og mange innpåslitne selgere. Det er ganske populært for brailianere og handle her, for prisene er mye lavere på denne siden av broen. Vi så mange folk som gikk tomhendte over broen til Paraguay, og på den andre siden hadde de hendene fulle av poser på vei over til Brasilsiden igjen.

Grunnen til at vi hadde tatt den lange turen tvers over landet var for å se fossefallene. Vi tok brasilsiden først, og vi ble mektig imponerte over synet som ventet oss! Gidigne fossefall, masse masse vann og en fantastisk utsikt. Men da vi kom til argentinasiden ble vi enda mer imponerte! Der fikk vi hele overblikket, og vi var omringet av fossefall. Vi tok masse bilder, men de kan på ingen måte sammenliknes med virkeligheten! Vi skjønner godt hvorfor dette er en av de sju underverkene fra naturen sin side!

På kvelden satte vi oss på bussen til Asunción, Paraguay. Vi klarte å få stempel fra tre forskjellige land på samme dag i passene våre.