MOMOTOMBO!

Dagen etter muntlig spanskeksamen bestemte jeg, Kristine og Petter oss for å bestige Nicaraguas tøffeste og hardeste vulkan. Den er beskrevet som vanskelighetsgrad 5/5, noe vi fikk erfare baade fysisk og psykisk. Momotombo er en aktiv vulkan som ruver nesten 1300 meter opp mot himmelen. Heldigvis har den ikke hatt utbrudd siden 1905.

Klokken 04.30 var det på tide å stå opp, inn med mat og drikke, på med sekk og fjellsko. Gjengen bestod selvfølgelig av de aller tøffeste :P Halve gruppa var guider, da det er sjelden vulkanhiking til Momotombo blir arrangert. Resten av gruppa bestod av oss nordmenn og et par fra statene. Litt trette men klare for utfordringer kjørte vi avgårde. Veien inn til startpunktet kan vel egentlig ikke kalles en vei, men snarere en ulendt jungelsti, og siden regnet hadde grovet dype groper i stien, startet turen et godt stykke tidligere. Stigningen begynte med det samme, og vi forstod at vi hadde en hard dag foran oss. Heldigvis var det ganske overskyet, noe som er bra for utholdenheten. Ved det tøffeste punktet var det veldig bratt og underlaget bestod av løs grus, noe som gjorde at vi gikk to steg frem og skled et tilbake. Vi måtte være forsiktige med hvor vi plasserte beina slik at vi ikke utløste store steiner, noe som faktisk skjedde i det ene tilfellet. En stein på størrelse med 3 knyttenever løsnet og fòr nedover vulkanryggen i enorm fart. Steinen utløste et skred av småstein, og det var akkurat som å se hundrevis av hoppende stein på vannet. Man kunne skimte støvskyer helt ned til bunnen av vulkanen. Litt skrekkslagne og fasinerte over hendelsen, fortsatte vi med godt mot oppover det bratte henget, og ropte "Rock" hver gang det løsnet en liten stein.


Etter 3,5 timer, et par liter svette, og hundrevis av steg senere nådde vi toppen. Momotombo pumpet ut svovel fra krater og sprekker, og utrolig nok finnes det flust med insektsliv i denne eimen av svovel, noe Kristine fikk erfare, "twice"! Hun ble nemlig stukket av en veps, først en gang i armen, så en gang til i fingeren. Siden Kristine har fått påvist allergi mot veps tidligere, ble jeg veldig bekymret for henne. Det var ikke mange minuttene vi ble værende på toppen før vi bega oss nedover igjen. Nedturen ble den største utfordringen. Ingen forlater Momotombo uten å ofre noe. For min del ble det både blod og svette.


Den beste måten å komme seg ned det bratteste partiet er å skli nedover den løse grusen som om en har skøyter på beina. Det var veldig gøy, og jeg fòr nedover så lett som bare det. Men så kom jeg til et platå. Jeg prøvde å plassere beina der grunnen var fast, men plutselig løsnet det en stein som førte til at hele grunnen utløste under meg. Det føltes nesten som om jeg stod på en bre, og da"breen" sprakk, fløy jeg nedover platået med håret til værs og landet halvveis på beina før jeg skled et lite stykke videre i stein og grus. Kristine fortalte at plutselig så forsvant jeg, og en kunne bare se røykskyen etter det blonde hodet som fòr nedover skrenten. Det gikk heldigvis veldig bra. Jeg endte bare opp med noen skrubbsår på beina. Blodig og gravskitten fortsatte turen nedover. Heldigvis gikk det også bra med Kristine, ingen allergiske reaksjoner. Hun tåler tydeligvis nicaveps :)

Utflukten endte opp i Laguna del Tigre, en lagune omkranset av tett jungel der selveste Momotombo speiler seg i det stille vannet. En gang i tiden lusket det jaguarer inne i de grønne tette skogene. Vi legger på svøm i badekarvarmt vann og nyter stillheten. Det er virkelig et vakkert område, og en kjenner følelsen av frihet når en flyter på ryggen og ser opp mot himmelen. Nok klisjeprat nå..På bunnen av dette vulkankrateret ligger forresten kameraet til Kritine. For ca en måned siden var vi på klassetur her og lekte oss med kameraet. Snoren røk og det sank så fint nedover mot bunnen uten en lyd. En gang i fremtiden er det kanskje noen som finner kameraet med minnebrikken fortsatt inntakt. Da vil de oppdage masse rare bilder av glad norsk ungdom ;)

Eksamen

Ikke alle kan si at de har hatt eksamen på et firestjerners hotel. Igår hadde vi den første av tre eksamener. Det er litt trist å tenke på at vi bare har en uke igjen i León, men samtidig skal det bli gøy å reise videre og oppleve mer av Latin-Amerika. Eksamen ble holdt på hotel Il Convento, et hotel som var fengsel før i tiden, men som nå blir innvadert av rike turister. Aldri har vi blitt så oppvartet til en eksamen! Bord med duker på og stoler med puter i et rom med aircondition- vi kunne rett og slett ikke fått det bedre. I ekte nicastil begynte vi ti minutter for sent, og under eksamen kunne vi høre unger som lekte utenfor vinduene. Etterpå kunne vi slappe av i myke sofaer før vi tok turen hjem.

Her er pulten til Maren. Legg merke til melkesjokoladen!:)

Super Día Claro!

Hoy es tu super día Claro! Slik melding får vi minst en gang til dagen, ofte to. Av og til er det til og med super tarde (ettermiddag) Claro, mens i helgene kan det fort bli super noche Claro. Claro er mobilopperatøren vi bruker her i Nicaragua, og de kan ofte friste med at vi får det dobbelte eller trippelte av det vi fyller på, hvis vi gjør det akkurat i DAG! Ikke nok med det, men vi får masse reklamemeldinger i løpet av dagen om at vi kan ringe billig til Costa Rica og USA. Alltid fint med reklamer og tilbud, men de gjør at mobilene våres går ganske fort for strøm.. I tillegg er blir en alltid like skuffet av å finne mobilen med to uleste meldinger, så er begge fra Claro..

Rundt om i León finner vi rødmalte vegger der det står "En León hablamos Claro" og "Claro que sí". Claro betyr "klart", og direkte oversatt blir det da "I León snakker vi klart" og "Klart såklart". Joda.. Viktig med ordspill;)

En sportslig dag

De mest populære idrettene i Nicaragua er:

1. Baseball
2. Fotball
3. Boksing

I og med at vi bor 150 meter fra en stor baseballbane, og sesongen har kommet igang, tenkte vi at dette er noe vi må oppleve i Nicaragua. Denne lørdagen var det til og med storkamp mellom León og Managua.  Vi trippet bort til stadion, der vi slapp og stå i kø hvis man betalte 5 cordobas ekstra, men vi hadde litt problemer med å bestemme oss for hvor vi skulle gå inn. Vi ville helst sitte i skyggesiden, men vi ville samtidig sitte med León-supporterene. Det siste var visst det minste problemet, det virket ikke som om det var mange som hadde tatt turen fra hovedstaden. Noen kjøpte pølse og øl i ekte baseballstil, og vi skjønte fort når vi skulle juble, og når det var best og ikke si noen ting som helst. Vi skjønte fort hvorfor det var stor jubel når det skjedde noe, for det kunne gå ganske lang tid mellom hver gang det skjedde noe i kampen. Det var mange som bommet på ballen, og spillerene løp tregere enn halvdanka fjerdedivisjonsspillere hjemme. Men vi koste oss, og vi tror vi skjønte spillet etterhvert. Vi ble til og med filmet, så kanskje vi har blitt vist på nicaraguansk tv.. En kamp kan vare mellom 3,5-4 timer. Hvem som vant vet vi ikke, for vi gikk noen runder før slutt. 

                                            Susanne med hot dog

Fotballen sparer vi til vi kommer til Argentina;D

På kvelden dresset vi oss opp til boksekamp. Vi hadde skaffet oss "ringside"-billetter, og vi forventet både blod, svette og tårer på klærne våres etter kampene. Selvfølgelig var Rocky-musikken på plass, og forventningene økte- kom det til å bli noen knock-outer?  I de første kampene var det noen smågutter på 50 kg. som bokset, men vektklassene økte for hver kamp opp til 90 kg. (nigaraguanere er små folk). Det var 12 kamper med 4-6 runder i hver kamp. Midt i alle disse kampene, var det til og med en damekamp! Vi gledet oss veldig til de tre siste kampene, da de beste skulle bokse. Han ene kalte seg for "Black machine", og han var alles (spesielt jentenes) favoritt. Han slo ut motstanderen etter 1 min. og 20 sek, og det var den gleden vi fikk fra han. Det ble ingen knock-outer denne kvelden, lite tårer, litt blod, og en del svette. Alt i alt, vi var fornøyde:)

                                            Klare for kamp

                                               

Store smil og tomme øyner- dukker som viser hvilken runde som kommer

                                                               Damekamp

Skoleprosjektet Barrilete behøver din hjelp!

I den fattigste bydelen i León (Nicaragua), Guadalupe, ligger skoleprosjektet Barrilete. Huset prosjektet bruker er om lag 45 kvadratmeter, der det daglig kommer 150 barn for å ha et sted der de kan jobbe med lekser, få mat, samt et sted de kan oppholde seg i trygge omgivelser. Mange av barna kommer fra dårlige familieforhold; familier med narkotikamisbruk, arbeidsløshet eller familier der foreldrene ikke lengre er tilstedeværende.

Med andre ord er prosjektet en viktig del av barnas hverdag samt for bydelen Guadalupe for at barna skal få en trygg oppvekst og en lys framtid. Det finnes allerede gode eksempler på hvordan prosjektet har lykkes; bestyrerinne og prosjektgrunnlegger María forteller stolt om hvordan flere av de eldste barna nå har påbegynt sine universitetsstudier. Dette viser at man selv med små midler kan oppnå store forbedringer.

Når det er sagt, er det ganske åpenbart at et prosjekt med 150 barn i et så lite hus trenger mye hjelp. Kun to av lærerne på prosjektet får utbetalt lønn; resten av undervisningen utføres av frivillige samt de eldre barna på prosjektet.

Slik det er nå finnes det flere umiddelbare problemer å ta tak i, og nettopp derfor har vi studenter startet denne innsamlingen. Det er behov for et nytt toalett ettersom det akkurat nå bare finnes ett fungerende toalett på 150 barn. De trenger også nye avløpsrør, kraner, murstein, blikktak, barne- og skolebøker o.l. Pengene vil også gå til løpende kostnader som husleie, strøm og vanlige basisvarer som ris, mel og sukker.

Målet med denne innsamlingen er å samle inn penger for og midlertidig dekke disse utgiftene, samt for å hjelpe til med de mer akutte problemene. Innsamlingen vil også oppmuntre og støtte prosjektet så det kan fortsette å hjelpe barn, også i framtiden.

Som en oppfordring kan vi fortelle at tidligere studenter under én termin lyktes med å samle inn 26 000 NOK, noe som tilsvarer om lag 90 000 córdobas. Den gangen rakk pengene til bl.a. kjøleskap, tak, whiteboard-tavle, to måneders husleie, en mengde basisvarer, leketøy, vifter m.m. Vi kan også fortelle at en av studentene var ute og handlet 18 par med sandaler, og det kostet rundt 200 NOK. Med andre ord, det skal ikke så mye til for å gjøre hverdagen litt bedre for disse barna.

Uansett hva dere kan bidra med blir vi utrolig takknemmelige for bidraget deres som vil føre direkte til å forbedre barnas hverdag. Alle monner drar!

Hvis noen ønsker å bidra, er det bare å sende en mail til en av oss, så vil dere få et kontonr:)

Siste frihelg før eksamen!!

Dette var den siste helgen før vi begynner innspurten til eksamen, og den utnyttet vi til det fulle. Karneval, shopping og strandtur!! Oppskriften på den perfekte frihelg!

Fredagskvelden hadde vi karnevalsfest i regi av kulturstudier. Man måtte kle seg ut for å slippe inn døra, og det resulterte i at alle kom i flotte kostymer laget av gamle klær fra en bruktbutikk. Overraskende nok hadde folk gjort ganske mye ut av det, og ikke bare var kostymene skikkelig forseggjort, men mange levde seg også skikkelig inn i rollene sine hele kvelden. Det var en kjempekjekk fest. Og Kristine, Thekla, Ragnhild og Tone, fikk 3. plass i konkurransen om flotteste kostyme!

Flor de Caña, Coca Cola, isbit og lime

Trollet Maren

Diverse "folk" fra Casa Santiago

Lørdags morgen dro vi på tur til hovedstaden Managua. Da dette er en by med et dårlig rykte, som innebærer at man ikke er anbefalt å dra noe sted uten å ta taxi, endte vi opp med å holde oss inne på to kjøpesentre. På det første fikk vi litt bakoversveis alle tre. Der var det ikke León-priser nei. Heller nærmere norske priser. Derfor ble det lite shopping på dette senteret, og vi dro fort videre til neste. Der hadde de et par butikker som passet våre lommebøker, og vi dro tilbake litt fattigere enn vi kom. Det var en kjekk tur og det var veldig greit å komme seg ut av byen litt, selv om vi ikke egentlig så noe særlig der vi kom. Kjekt med litt andre butikker enn markedsbodene og nille-butikkene vi har her i León.

Det mest interessante med hele turen var egentlig bussturen frem og tilbake. Trafikksikkerhet har en helt annen betydning her enn hjemme. Å kjøre buss i dette landet er en form for spenning jeg ikke setter helt pris på. Det er så ille at man må lukke øynene fordi man ikke har nerver til å følge med på veien. Det er helt umulig å kjøre bak noen, da kjører man heller forbi. Uansett hvordan veien ser ut, hvor mange biler som kommer imot og hvor mange biler man må forbi. Vi tok et par forbikjøringer forbi 3 biler i strekk, inkludert lange trailere, og når vi ikke rakk å komme forbi den 4. lastebilen i rekken, klemte vi oss inn på de få meterne mellom bilene. Jeg må si at selv om jeg er lite imponert over sjåførene, er jeg veldig imponert over bremsene på bilene! Helt utrolig at ingen kjørte i oss bakfra! Men vi kom oss heldigvis hele frem og tilbake til Managua, og ingen av oss ble robbet mens vi var der (bortsett fra av kassadamene da selvsagt), så det må vi kunne kalle en vellykket bytur!

Søndagen var nok den kjekkeste dagen denne helga. Den tilbrakte vi nemlig på stranda! Det høres kanskje ut som en klisjé. Norske ungdommer drar til utlandet for å studere, og bruker tiden på å ligge i sola i stedet for å lese. Men denne dagen hadde vi en god grunn, eller faktisk flere gode grunner, nemlig en stor gruppe kreftsyke barn og deres familier. Vi betalte litt hver for at disse barna og foreldrene skulle få en fridag på stranda. Bussen var full allerede før vi kom på. På et dobbeltsete klarte de å få plass til en familie på fem, og mange måtte stå. Men alle var glade og fornøyde og svært forventningsfulle for hva som skulle komme. Noe av det som gjorde mest inntrykk var at flere av disse barna aldri hadde sett havet før, fordi foreldrene ikke har råd til å ta fri. Noen av barna hadde uttrykt på forhånd at de ønsket å se havet før de døde. Det var skikkelig tøft, men også utrolig kjekt å se ansiktsuttrykkene da de så havet for aller første gang. De strålte!

Og da vi kom ned på stranda strålte de om mulig enda mer. Både barn og foreldre hoppet rett uti sjøen med klær på. Vi hadde en fantastisk dag. Vi lekte med barna i de små bølgene helt inne ved land. Det var ikke mange av dem som kunne svømme, og mange hadde stor respekt for havet. Vi fikk historier om at det fantes både haier, slanger og piraja i havet. Og selv om språket stoppet oss i å kommunisere skikkelig med dem, var barnas trillrunde øyne og store smil nok til at vi forstod at de koste seg. Det var lett å glemme at mange av dem egentlig var syke, for de hadde tonnevis med energi. Energien forsvant derimot med det samme bussen forlot stranda. Det tok ikke mange minuttene før nesten alle de små, og også noen av foreldrene hadde sovnet i setene sine. Alle var utmattet av alle inntrykkene og dagens aktiviteter.

For oss bleikfisker var det ikke bare inntrykkene som satt igjen etterpå, men også en veldig rød brunfarge! Men hva ofrer man vel ikke for at kreftsyke barn skal få en fridag og sine siste ønsker oppfylt?