Så kom dagen vi hadde ventet på, seilturen vi utsatte hjemreien for. I 5 dager befant vi oss på en seilbåt fra Colombia (Cartagena) til Panama. Kapteinen vår var en kjekk ung kar med hans kompanjonger, bikkja Scheila og annen-kaptein Tony. Resten av "mannskapet" bestod av et middelaldrende par fra England/Australia, en fransk familie med mor, datter og sønn, og to unge jenter fra Sveits. Vi var nå litt skeptiske til det eldre paret med det samme, men fant ut at de var veldig hyggelige og ikke minst spennende. Det hadde seg nemlig slik at de to ikke eide verken hus eller bil. De hadde faktisk ikke hatt et fast bosted på over 4 år, men levde bare livet på reis rundt om i verden. Det ga jo selvfølgelig oss litt ideer. Det er et liv vi fint kan leve på våre eldre dager :P
Med sola høyt på himmelen og havet foran oss satte vi seil for å nå nye landegrenser. Etter et par timers seiling fikk kaptein Sebastian plutselig en telefon: Det ligger et norsk pass her i Cartagena. Jeg regner med at det er en av dine passasjerer. Det var selvfølgelig Kristine sitt pass som Sebastian hadde glemt igjen på hostellet da han skulle ordne stempel. Typisk tenkte vi og ble litt stresset, men Sebastian sa bare "tu tranquila" (du kan bare ta det med ro), det kommer imorgen med en annen båt.
Natten var stormfull. Himmelen blinket og bølgene var høye. For å ikke bli for sjøsyke, bestemte vi oss for å køye tidlig. Vi sovna begge to og våknet til nydelig vær. Vi la oss på dekk der vi slukte solstrålene, pustet inn sjøluft og nøt vuggingen av "Perla del Caribe". PURA VIDA!
Neste natt ble også ganske stormfull og gyngete, men jeg og Kristine sovnet som to barn i kabinen, mens de andre slet med søvn og sjøsyke. Dagen etter våknet vi sist som vanlig til et srålende vær. Før middagstider ankom vi San Blas, et øyområde som tilhører Kuna Yala folket. Det finnes omtrent 300 øyer her, øyer bestående av palmetrær hvit sand og krystallklart hav. Etter å ha ankret i utkanten av to øyer hoppet jeg rett ut i den klare sjøen og svømte i land med bikkja på slep. Jeg tok meg selv i å si oi oi åååhhh i snorkelen mens jeg stirret ned på det vakre korallrevet og alle fiskene. Da jeg kom i land måtte jeg bare ta meg en spasertur rundt øya selv om jeg visste at jeg kom til å bli solbrent (hadde ikke tid og tålmodighet til å smøre seg med solkrem). Bikkja følgte med meg rundt hele øya helt vill og giret etter lang tid på båten, mens jeg gikk bare og måpet og smilte i mine egne tanker over den nydelige plassen. Omtrent hele dagen ble tilbragt i sjøen, og vi ble hummere både jeg og Kristine. Om kvelden ventet vi på at passet skulle komme, men det dukket aldri opp. Mañana mañana sa kapteinen. Ok tenkte vi, men var litt skeptiske begge to. Vel vel, det ordner seg nok for vi er jo snille jenter. Om kvelden spiste vi god mat, og tok etterhvert en kvelds-snorkletur. Plutselig svømte jeg over en Nurse-shark som lå der på bunnen og ventet på foringstid. Sebastian fortalte at haiene pleide å komme til revet på denne tiden av døgnet, men jeg så ikke flere enn denne ene.
Denne natten ble roligere enn de andre og dagen etter var like strålende som alle andre. Vi dro opp anker og seilte mot en annen øy. Det tok ikke lange tiden, og vi tilbragte dagen med snorkling og soling. I dette området kunne vi snorkle rundt et stort sunket skip som var dekket av masse fargerike koraller. Om kvelden ble det disket opp med hummer, blekksprut og store konkylier "Caracol", også kalt havets viagra. Alle var fornøyde med god mat, selv om verken jeg eller Kristine spiste noe av blekkspruten eller Caracolen. Vi holdt oss til ris og hummer. Da natten sank på hørte vi musikk og drakk litt god gammeldags rom. Tony (annenkaptein og eier av båten) lagde litt show. Han danset og sang etter spanske slagere og "Rolling the stones" som han sa. Har du ikke sett Rolling the stones så har du ikke sett noenting i livet utbrøt han og spente beina i lufta. Vi hadde oss en god latter og sovnet etterhvert med lyden og vuggingen fra havet.
De neste to dagene tilbrakte vi på den tredje øya, og vi fikk en dag ekstra fordi passet til Kristine enda ikke var ankommet med den andre båten. Etter litt kribling i magen, så vi endelig den andre seilbåten i det fjerne, og Sebastian fikk kjørt over i gummibåten for å hente det. Vi seilte avgårde mot fastlandet og fikk alle passene stemplet. Så da ordnet det seg vet du :)
Nå sitter vi her i Panama city og venter på hjemreise til Norge. Vi har hatt noen fantastiske opplevelser på vår utrolige reise :D Gleder oss til å se dere alle igjen. Nos vemos pronto amigos y familia!!!!!
