Ciclo de cine noruego en Buenos Aires

Den siste uken har det vært norsk filmuke her i Buenos Aires, de har vist en norsk film hver dag i åtte dager. Dette synes vi er kjempekult, og vi måtte jo selvfølgelig ta turen på kino. På lørdag reiste jeg, Tone, Kristoffer og Annette og så "La rebelion de Kautokeino"- tipp en gang hvilken film det kan være! Jepp- "Kautokeino-opprøret". Maren ble igjen hjemme for å skrive oppgave- flinke Maren;)

Vi hadde gledet oss masse til å se snø igjen og kose oss med popcorn og cola. Stedet filmen ble vist på var et stor teater i en ganse så fin del av byen. Det var ingen kiosk, dermed ble det heller ingen popcorn på oss. Publikummet var av den eldre garde, og av det fine slaget. De snakker jo en del samisk i filmen (noe jeg absolutt ikke hadde forberedt meg på), og da var det bare å lese underteksten på spansk. Jeg hadde ikke sett filmen før, og det var jammen på tide jeg fikk sett den nå! Jeg likte filmen veldig godt, og det gjorde tydeligvis resten av publikummet også, da den fikk stor applaus på slutten.

Igår inviterte jeg og Maren våre samboere Anita og Juan med på "Un hombre bastante bueno" ("En ganske snill mann"). Håper ikke de tenker at nordmenn er rare nå. Det var grei underholdning, og kinosalen var faktisk ganske full. Denne filmen fikk ikke like stor applaus, men man hørte litt latter underveis, så jeg tror ikke argentinerene syntes den var så verst.

...og så kom hverdangen

Etter tidenes juleferie i to og en halv måned, var det på tide å sette seg på skolebenken igjen. Vi startet med informasjonsmøte på søndag, etterfulgt av en velkomstfest. Det er en del mer studenter her enn i Nicaragua, men siden folk bor mer spredt her, blir det ikke like intenst. Det var veldig gøy å treffe igjen folk vi ikke har sett siden avslutningsfesten i León, og det er alltid gøy og treffe nye folk. På velkomstfesten fikk vi god mat og drikke, og de som ville kunne prøve seg på yoga og tango. Jeg prøvde meg selvfølgelig på tango, så nå har jeg lært et par trinn;) Gleder meg til å lære mer!

På mandag startet vi med en diagnostisk test for deretter å bli delt inn i grupper. Jeg er veldig fornøyd med mi gruppe, hvor vi er fire av seks fra Nicaragua. På Maren si gruppe er tre av fem fra Nicaragua. Da blir det ikke like flaut å åpne kjeften som det er de gangene man er med bare ukjente. På kvelden hadde vi vår første grammatikkundervisning, og disse timene vil foregå på spansk framover. Så her gjelder det å være skjerpet til hver time. Vi er 32 elver på kurset, både nordmenn, svensker og dansker. Jeg tror vi blir en god gjeng!

"Første skoledagbilder"

Igår hadde vi vår første litteraturundervisning. Disse timene foregår også på spansk, og hver gang læreren stilte et spørsmål, stirret de fleste ned i pulten. Det var et par tøffe gutter som turte å svare, og det er jo slik man lærer seg å snakke spansk, ved å tørre. Så vi må bare gutse på framover, selv om det er lettere sagt enn gjort. Etter tre kvarter var jeg veldig klar for pause, men pausen kom aldri. Det vil si at foreleseren vår snakket om latinamerikansk litteratur- på spansk- veldig fort- i en og en halv time- UTEN pause! Det som er litt bra da, er at både jeg og Maren hang ganske godt med, vi forstod hva som ble sagt, utenom de gangene vi datt ut (som også er vanlig ved norske forelesere). Vi var relativt slitne i hodet etter denne forelesningen, men samtidig er det godt og være igang også.

Våre timer er fordelt slik dette semesteret: 4 økter gruppetimer, 2 økter med grammatikk og 1 økt med seminarer i litteratur + noen forelesninger i litteratur. Begge to har fri hver tirsdag, JIPPI:) Vi ser fram til et hardt, men spennende semester:)

I år skal vi studere ved dette universitetet: fakultetet for ingeniør. Tiden vi bruker fra vi sier "chiao" til våre romkamerater til vi sier "hola" til våre klassekamerater er ca. en halvtime.

Buenos Aires

Den første utfordringen vi fikk da vi kom fram til bussterminalen var å finne minibank. Vi gikk opp og ned og rundt og rundt før vi tilfeldigvis gikk rett på én. Vår neste utfordring var å finne en plass vi kunne betale med en hundrelapp, sånn at vi kunne få småpenger igjen til bussen til sentrum. Det har seg slik at bussene her i Buenos Aires kan kun betales med mynter. Har man ikke mynter, får man ikke kjøre buss. Du tenker kanskje at mynter er jo ikke så vanskelig å få tak i. Vel, i denne byen er det så lite mynter i omløp, at det er om å gjøre å spare på hver minste mynt en kan få tak i. Hvis du står i en kiosk og vil ha sjokolade, men du kan ikke hjelpe betjenten med mynter, er det ikke sikkert du får kjøpt sjokoladen for betjenten har ikke nok veksel til deg.

Da vi hoppet av bussen var neste utfordring å finne ut hvordan vi skulle komme oss til leiligheten vår. Vi gikk innom en butikk hvor betjenten sa vi måtte ta subten til to stasjoner lenger bort. Vi gjorde det, men da vi kom fram til den stasjonen var vi fortsatt like lost. En mann fortalte oss at hvis vi gikk fem blokker til og svingte til høyre for så å gå ti blokker, ville vi komme frem. Blokkene i her er bygd opp slik at 1 blokk=100 husnr. Det var vi litt uinteresserte i siden vi hadde 30 kg. på ryggen, så vi hoppet i en taxi. Senere har vi funnet ut at vi var like i nærheten her vi bor, der bussen slapp oss av.

For å komme seg opp i leiligheten må man gå opp 53 trappetrinn. Det er den treningen vi får i løpet av dagen. I leiligheten vår bor Giulia fra Italia og Juan fra Colombia. Senere flyttet også Anita fra Østerrike inn. Giulia snakker ikke engelsk, så vi må fint finne oss i å snakke spansk med henne, noe som passer oss utmerket. Juan snakker selvfølgelig spansk, og Anita snakker også spansk. Derfor går det kun i spansk i leiligheten, så vi får mye igjen for pengene:) Jeg og Maren deler soverom, og alle deler stue, bad og kjøkken. Vi bor litt utenfor sentrum, men midt i mellom de to hovedsubtene, så det blir på en måte litt sentralt. Rett utenfor stuevinduet går toget ca. hvert kvarter, men det blir man fort vandt til. Vi er meget fornøyde med både plassen og folkene.

Vanligvis kan jeg bruke 2-3 dager på å pakke ut, men nå ble det gjort på 2-3 minutter, og sekken ligger nå bortgjemt i en skuff. Vi har tatt oss god tid på alt vi har gjort, og det har vært herlig å slappe skikkelig av. Det første som måtte prøves var selvfølgelig biff. Det var skikkelig godt å sette tennene i ordentlig kjøtt, og den var akkurat passe stekt og passe mør. Vi hadde godt selskap i noen av nordmennene som allerede hadde kommet til byen.

Vi har selvfølgelig lekt litt turister, og vår første turistattraksjon var La Boca. Denne bydelen er kjent for sine fargerike hus, havnen og fotballaget Boca juniors, hvor ingen ringere en Diego Maradona er den største fotballstjernen. Grunnen til at husene har så mange forskjellige farger er fordi denne bydelen er så fattig, at folkene pleide å bruke den malingen som var igjen etter de hadde malt skipene, til å male husene. Det var ganske fascinerende å gå gjennom gatene, og husene var på ingen måte kjedelige. Det var tangomusikk overalt, og mange dansere både i gatene og på restaurantene. Mange steder var det mulig å betale en slant for å ta bilder når man gjorde tangomoves. Dette måtte jeg selvfølgelig teste ut, og etter dette er jeg overbevist om at tango komme til å bli vanskelig å lære.

Ut på ettermiddagen tok vi turen til stadion. Vi gikk gjennom fotballmuseet der vi fikk sett litt av historien til Boca juniors, før vi kom ut til selve fotballbanen. Vi gleder oss noe helt vannvittig til serien starter igjen, og til å oppleve en skikkelig argentinsk derby! Forresten, hvor teit er det ikke at Argentina og Portugal skal spille kamp om en ukes tid, og Argentina står oppført som hjemmelag, men kampen skal spilles i Sveits??

Neste attraksjon ut var den kjente gravplassen Recoleta, der selveste Evita ligger gravlagt. Det var en meget spesiell og fascinerende kirkegård. Den var bygd opp som en liten by, hvor hver grav var et lite hus. I disse husene lå hele familier av kjente argentinere opp igjennom historien. Mange hadde dører slik at man kunne se rett inn til kistene. Det var ingen tvil hvilken grav som var den mest populære, og vi måtte bruke kart for å finne fram til den.

Byen er skikkelig levende, og det skjer noe hver eneste dag. Hver mandag for eksempel er det et trommeshow like i nærheten av her vi bor. La Bomba del Tiempo kalles det, og det var skikkelig kult. Alle mulige slags rytmer og lyder av store og små trommer. Virkelig en opplevelse!

Da jeg gikk til Machu Picchu ble jeg kjent med mange som skulle reise rundt i Sør-Amerika. Uheldigvis har jeg ikke fått truffet noen i ettertid, men nå fikk jeg sjansen til å møte Alicia igjen. Det var en skikkelig koselig dag med lunsj, gåturer i parker, is og smoothie. Dessverre har hun allerede reist tilbake til Australia, så det ble bare med dette ene møtet.

I helga hadde Juan bursdag, og det måtte selvfølgelig feires! Jeg og Maren disket opp med brownies, og Juan bestilte is på døra. Vi visste ikke at det var mulig, og kanskje har vi ikke godt av å vite det heller.. Juan er kokk, så da var det naturlig for oss å gi ham et lite oppskriftshefte med tradisjonelle norske retter. Takk Google translate sier vi bare;)

Thekla har ankommet byen, og igår fikk vi besøk av henne. Med seg hadde hun brunost (og en ostehøvel), knekkebrød og Toro tomatsuppe. Nå skal vi virkelig kose oss framover:D