Siste frihelg før eksamen!!

Dette var den siste helgen før vi begynner innspurten til eksamen, og den utnyttet vi til det fulle. Karneval, shopping og strandtur!! Oppskriften på den perfekte frihelg!

Fredagskvelden hadde vi karnevalsfest i regi av kulturstudier. Man måtte kle seg ut for å slippe inn døra, og det resulterte i at alle kom i flotte kostymer laget av gamle klær fra en bruktbutikk. Overraskende nok hadde folk gjort ganske mye ut av det, og ikke bare var kostymene skikkelig forseggjort, men mange levde seg også skikkelig inn i rollene sine hele kvelden. Det var en kjempekjekk fest. Og Kristine, Thekla, Ragnhild og Tone, fikk 3. plass i konkurransen om flotteste kostyme!

Flor de Caña, Coca Cola, isbit og lime

Trollet Maren

Diverse "folk" fra Casa Santiago

Lørdags morgen dro vi på tur til hovedstaden Managua. Da dette er en by med et dårlig rykte, som innebærer at man ikke er anbefalt å dra noe sted uten å ta taxi, endte vi opp med å holde oss inne på to kjøpesentre. På det første fikk vi litt bakoversveis alle tre. Der var det ikke León-priser nei. Heller nærmere norske priser. Derfor ble det lite shopping på dette senteret, og vi dro fort videre til neste. Der hadde de et par butikker som passet våre lommebøker, og vi dro tilbake litt fattigere enn vi kom. Det var en kjekk tur og det var veldig greit å komme seg ut av byen litt, selv om vi ikke egentlig så noe særlig der vi kom. Kjekt med litt andre butikker enn markedsbodene og nille-butikkene vi har her i León.

Det mest interessante med hele turen var egentlig bussturen frem og tilbake. Trafikksikkerhet har en helt annen betydning her enn hjemme. Å kjøre buss i dette landet er en form for spenning jeg ikke setter helt pris på. Det er så ille at man må lukke øynene fordi man ikke har nerver til å følge med på veien. Det er helt umulig å kjøre bak noen, da kjører man heller forbi. Uansett hvordan veien ser ut, hvor mange biler som kommer imot og hvor mange biler man må forbi. Vi tok et par forbikjøringer forbi 3 biler i strekk, inkludert lange trailere, og når vi ikke rakk å komme forbi den 4. lastebilen i rekken, klemte vi oss inn på de få meterne mellom bilene. Jeg må si at selv om jeg er lite imponert over sjåførene, er jeg veldig imponert over bremsene på bilene! Helt utrolig at ingen kjørte i oss bakfra! Men vi kom oss heldigvis hele frem og tilbake til Managua, og ingen av oss ble robbet mens vi var der (bortsett fra av kassadamene da selvsagt), så det må vi kunne kalle en vellykket bytur!

Søndagen var nok den kjekkeste dagen denne helga. Den tilbrakte vi nemlig på stranda! Det høres kanskje ut som en klisjé. Norske ungdommer drar til utlandet for å studere, og bruker tiden på å ligge i sola i stedet for å lese. Men denne dagen hadde vi en god grunn, eller faktisk flere gode grunner, nemlig en stor gruppe kreftsyke barn og deres familier. Vi betalte litt hver for at disse barna og foreldrene skulle få en fridag på stranda. Bussen var full allerede før vi kom på. På et dobbeltsete klarte de å få plass til en familie på fem, og mange måtte stå. Men alle var glade og fornøyde og svært forventningsfulle for hva som skulle komme. Noe av det som gjorde mest inntrykk var at flere av disse barna aldri hadde sett havet før, fordi foreldrene ikke har råd til å ta fri. Noen av barna hadde uttrykt på forhånd at de ønsket å se havet før de døde. Det var skikkelig tøft, men også utrolig kjekt å se ansiktsuttrykkene da de så havet for aller første gang. De strålte!

Og da vi kom ned på stranda strålte de om mulig enda mer. Både barn og foreldre hoppet rett uti sjøen med klær på. Vi hadde en fantastisk dag. Vi lekte med barna i de små bølgene helt inne ved land. Det var ikke mange av dem som kunne svømme, og mange hadde stor respekt for havet. Vi fikk historier om at det fantes både haier, slanger og piraja i havet. Og selv om språket stoppet oss i å kommunisere skikkelig med dem, var barnas trillrunde øyne og store smil nok til at vi forstod at de koste seg. Det var lett å glemme at mange av dem egentlig var syke, for de hadde tonnevis med energi. Energien forsvant derimot med det samme bussen forlot stranda. Det tok ikke mange minuttene før nesten alle de små, og også noen av foreldrene hadde sovnet i setene sine. Alle var utmattet av alle inntrykkene og dagens aktiviteter.

For oss bleikfisker var det ikke bare inntrykkene som satt igjen etterpå, men også en veldig rød brunfarge! Men hva ofrer man vel ikke for at kreftsyke barn skal få en fridag og sine siste ønsker oppfylt?