Paraguay

Det sies at hvis man vil oppleve det virkelige Sør-Amerika, så må man dra til Paraguay. Her er det lite turister, ingen hotellkonger og ingen masete selgere som vil tjene på turismen. Vi ankom Asunción lørdags morgen. Vi fant fram til et hostel som var anbefalt i Lonely Planet, men det var visst fullt. Vi kunne ikke helt skjønne hvorfor det var fullt, når man har hørt så mye om at det ikke finnes turister i dette landet. Vi tenkte at de kanskje rett og slett ikke gadd og hjelpe oss. Vi spiste frokost på et lite bakeri med grove rundstykker før vi tok taxi til et annet hostell. Der hadde de heldigvis plass til oss. Vi hvilte noen timer før vi gjorde nødvendige ærend som vaskeri og supermercado. Vi fant noen billige plagg, og vi kunne ikke helt tro at 1000 guruyani = 1 NOK, det var jo alt for billig! Men sånn var det altså.

Da klokken bikket fem var byen død. Bokstavelig talt. Asunción er hovedstaten med to millioner innbyggere, men etter klokken fem var det ikke en sjel å se. Alle butikker var stengt, ingen biler og ingen lyder. Det føltes nesten som om vi var i en spøkelsesby. Slik stillhet har vi ikke opplevd noen andre plasser vi har vært, og det var i grunnen ganske herlig.

Morgenen etter hoppet vi på en buss som skulle nordover. Bussturen skulle ta åtte timer, og planen var at vi skulle til Filadelfia- som vi trodde var endestasjonen. Der tok vi visst feil, og vi havnet to timer lengre nord enn det som var planlagt. Vi ble sluppet av ved et creepy hotell i Mariscal. Det var mørkt, vi kunne ikke finne noen eiere og det sværmet med mygg. Vi prøvde å banke på noen forskjellige dører, og til slutt hørte vi en grongy stemme som svarte. Vi var litt nervøse for å treffe mannen med ljåen da han åpnet døren, men det viste seg å være en gammel mann med dårlig syn og uten tenner. Han hadde en hjelpsom datter som viste oss hvor vi kunne sove denne natten. Grunnen til at vi ville til Filadelfia var for at vi ville nordover til en nasjonalpark, så egentlig tenkte vi det var like greit at vi var nærmere målet nå enn planlagt. Vel, der tok vi feil. Vi måtte nemlig ta bussen tilbake til Filadelfia for å finne en buss som kunne ta oss til nasjonalparken. Tungvindt? Ja! Gadd vi? Nei!

Da vi kom til Filadelfia føltes det som om vi var kommet til ørkenen. Bare denne ørkenen hadde butikker, apoteker og hoteller. Det var dødsens varmt, og ingenting var asfaltert. Vi la merke til at gatene hadde tyske navn, og det var mange hvitinger her. Både på hotellet, butikken og postkontoret begynte de å snakke tysk til oss. Vi skjønte ingenting, og spurte fint om folk kunne snakke spansk (for ingen kunne engelsk). Hun ene dama på hotellet kunne ikke spansk engang. Dette må nok være en tysk koloniby eller noe. Det var i denne byen vi smakte hamburger med speilegg for første gang, en rett som vi kom til å spise flere ganger i løpet av Paraguayturen vår. Anbefales! Vi kjøpte bussbilletter til Vallemi, et sted nordøst som virket veldig spennende.

Da vi kom til bussterminalen morgenen etter fikk vi beskjed om at det ikke ville gå noen buss til Vallemi. Hvorfor? Fordi det hadde regnet om natten, og veiene var ikke til å kjøre på. Vi fikk byttet billettene våre og satte oss på bussen til Concepción i stedet. Dette var en stor by, men allikevel like rolig som de andre stedene vi har vært. Familier sitter på terrassene sine og drikker Mate-te. De har mugger med vann, teblader i et glass som de fyller på med vann hele tiden, og sender glasset på rundgang. Disse muggene har folk med seg overalt hvor de er; på bussen, på besøk hos naboen og på kafé.

Klokken to på natten ble jeg vekket av Maren, for vasken var lakk. Jeg følte jeg akkurat hadde sovnet og sendte derfor et grettent svar i retur "hva vil du jeg skal gjøre med det?". Jeg kom meg opp og vi prøvde å få tak i eieren av stedet vi var på. Det var selvfølgelig umulig midt på natten, og dermed tok Maren saken i egne hender. Hun rev i den ene slangen, og plutselig sprutet det enda mer vann utover badet. Hun klarte ikke å sette den på plass igjen, derfor plasserte vi den slik at strålen stod mot dusjen, og deretter gikk vi og la oss igjen. Klokken halv seks blir jeg igjen vekket av Maren fordi vi måtte stå opp og rekke bussen som skulle gå klokken seks. "Jada" svarte jeg før jeg sovnet igjen. Det gjorde Maren også. Ti på seks bråvåknet jeg til følelsen av at vi hadde forsovet oss. Jeg ristet i Maren, vi kastet sekkene på ryggen og løp til bussterminalen med en stråle på badet som enda sprutet.

Cerro Corá var neste stopp, Paraguays største nasjonalpark. Nok en gang ble vi sluppet av midt i ingenmannslad, og vi gikk et par kilometer før vi kom til det som var museumet til denne nasjonalparken. Vi knyttet på oss fjellskoene og trasket ut i nasjonalparken. Det første vi møtte på var en liten slange. Jeg skvatt litt, men etter en liten stund syntes jeg den var ganske fin. Men jeg turte aldri å gå like nærme som Maren. Vi traff også på noen "hoppedyr" som vi likte å kalle dem. Det er sikkert en form for gresshoppere, bare kulere. Det vi likte så godt med disse var at hver gang de hoppet fra en plass til en annen, virket det som om de mistet helt balansen. De vinglet i landingen før de klarte å stå stødig. Under vingene var de knallrøde, men vi fikk ikke sett dem fly så mye. Utenom dette var det ikke så mye annet å se enn noen statuer av heltene fra revolusjonen.

Vi gikk tilbake til hovedveien for å ta bussen til San Pedro. Vi ventet og ventet. Etter en stund stoppet en minivan for oss og tilbudte oss skyss. Vi var litt skeptiske, men de sa at vi kom til å måtte vente mange timer på bussen. Minivanen var full av andre reisende, så vi hoppet inn vi også, og vi kom oss frem til ønsket destinasjon. På kvelden spiste vi hamburger med speilegg, og morgenen etter tok vi nok en buss, denne gangen mot Laguna Blanca.

Veiene i Paraguay har ikke verdens beste standard. Etter å ha kjørt i litt over en time traff vi på en lastebil som hadde kjørt seg fast i søla. Paraguanere er et hjelpsomt folkeslag, og selvfølgelig gikk halve bussen ut for å hjelpe den stakkars lastebilsjåføren. De klarte ikke å få ham opp fra søla, men de klarte å få såpass stor åpning at det gikk an å kjøre forbi. Vi ble nok en gang sluppet av på en øde vei, uten å vite hvor i all verden vi var. Vi traff på en hyggelig familie som pekte på en vei, og der måtte vi gå tre kilometer for å komme til Laguna Blanca.

Vi begynte å gå i den stekende varmen. Fluene omringet oss, og veien føltes endeløs. Da vi endelig kom fram til campingplassen var det en lite hyggelig mann som sa at vi fikk kun lov til å komme inn hvis vi hadde reservert på forhånd. Da vi spurte om han virkelig ikke hadde noen ting til låns, viste det seg at han hadde jo et telt vi kunne leie, men egentlig burde vi ha reservert det på forhånd. Vi satte fra oss sekkene, heiv på oss bikiniene, og gikk uti den flotte lagunen. Vannet var selvfølgelig varmt, men hvis vi svømte litt uti, kjente vi det ble kaldere- herlig! Ved lagunen var det en kritthvit sand med volleyballnett og det hele. Dette må være ferieplass nr. 1 for paraguanere, for her var der virkelig folksomt. Vi leide oss kajakker som vi padlet rundt i, og slappet av under stjernene før vi la oss.

Ved soloppgang var det ut å gå igjen, ta bussen tilbake til San Pedro, for så å ta bussen til Ciudad del Este. Eneste mål med denne byen var shopping før vi kom tilbake til Asunción. Den siste natta vår i Paraguay sov vi hos en veldig hyggelig dame som passet på at vi hadde det bra hele tiden- at sengene var gode nok, at vifta funka, at vi hadde nok dopapir, vann i kjøleskapet osv. Hun ble nesten ei mor for oss den lille tiden vi bodde hos henne.

Hva har vi lært av å kjøre buss i Paraguay: Alltid spør var lang tid det tar til målet. Er det endestasjonen? Hvis ikke, kan sjåføren være så vennlig å si ifra når vi er der? Hvis sjåføren glemmer å si ifra, er det viktig å spørre igjen når vi føler vi har kjørt lengre enn det vi skal.

Da var det takk og farvell til Paraguay og i vente hadde vi en 18-timers busstur til Buenos Aires:)

Fra Rio de Janeiro til Asunción

Da vi kom til Rio var det tid for å slappe av og leke turister. Vi besøkte byen den dyreste uken i året (utenom karnevalet), og det merktes på kontoen. For å spare inn litt av det vi brukte på hostel, levte vi på ris og bønner- som er nesten gratis, og ikke minst godt og sunt kost. I byen møtte vi på kulturstudiervenner som vi hadde planlagt vi skulle feire nyttå med, det var veldig koselig:)

Første turistaktivitet ut var fotballmuseum og Maracaná. Maren var ikke så veldig giret da Kristine spurte om de skulle gå på fotballmusen. "Jeg kan følge deg", var mumlesvaret Kristine fikk. Ovedie og Hanna ble også med, og etter at dagen var over, var Maren den som var mest giret av alle! Vi så masse bilder fra den brasilianske fotballhistorien og fotavtrykk til kjente spillere (håndavtrykk til keepere). Det største var å gå ut paa tribunen, selv om banen ikke var så veldig fin. Oppussingen til VM 2014 er godt igang, og det kommer nok til å være helt vilt her når den tid kommer!

Neste turistaktivitet var den kjente Kristus-statuen. Vi reiste 2.nyttårsdag, som var en søndag. Det var kanskje ikke så veldig lurt, for plassen var stappet med folk! Det gikk nesten ikke an å komme seg rundt. Vi knipset bilder og så på utsikten over byen. Og utsikten kan virkelig skrytes av. Vi så HELE byen, fra turisthoteller og over til favelaen, den fattige delen av byen. Vi tenkte vi skulle gå til Sukkertoppen også, men vi stod over den turen da vi hørte at det eneste spesielle med det stedet var utsikten. Og utsikten var mye bedre fra Kristus-statuen uansett.

Det ble ikke så mye soling på oss siden det var mye overskyet denne uken. Det vi brukte mye tid på var å gå på kino og spise McFlurry. Her har de forresten verdens beste McFlurry! Vi kunne velge mellom fire forskjellige sorter, og i hver sort fikk vi hele sjokoladebiter med sjokoladepulver og sjokoladesaus. Vi blir ikke overrasket om vi har lagt på oss fem kilo bare på McFlurry!

Høydepunktet i Rio var nyttår! 2,5 millioner mennesker kledd i hvit på Copacabana beach omringet av masse konserter og sambashow! Stemningen var helt mer enn god, og da fyrverkeriet begynte.. Vel, det kan nesten ikke beskrives. Det er det mest fantastiske fyrverkeriet vi noen gang har sett! Himmelen fyltes med massevis av farger, alt var synkronisert og vi stod bare og måpte i nesten 20 minutter. Her har dere en liten smakebit:

Etter et fantastisk opphold i Rio, satte vi oss på det som skulle være en tjuetimers busstur til Foz do Iguacu. På grunn av to motorstopp ble den bussturen ti timer forsinket. Vi kom oss frem til slutt og fant oss et koselig hostell vi kunne overnatte på. Dagen etter skulle vi ta bussen til en annen del av byen, og dama som jobbet på hostellet sa at vi måtte gå ut på gaten og ta hvilken som helst buss. Vi hoppet derfor på den første bussen som stoppet. Da vi betalte (ca. 12 kr) sa Maren: "Det var dyrt. Det er jo det det koster å reise til Paraguay jo." Og tipp hvor vi endte!!? Heldigvis hadde vi passene på oss, og siden vi allerede var over grensen, hvorfor ikke gå på shopping? Det var det ene shoppingsenteret etter det andre, og mange innpåslitne selgere. Det er ganske populært for brailianere og handle her, for prisene er mye lavere på denne siden av broen. Vi så mange folk som gikk tomhendte over broen til Paraguay, og på den andre siden hadde de hendene fulle av poser på vei over til Brasilsiden igjen.

Grunnen til at vi hadde tatt den lange turen tvers over landet var for å se fossefallene. Vi tok brasilsiden først, og vi ble mektig imponerte over synet som ventet oss! Gidigne fossefall, masse masse vann og en fantastisk utsikt. Men da vi kom til argentinasiden ble vi enda mer imponerte! Der fikk vi hele overblikket, og vi var omringet av fossefall. Vi tok masse bilder, men de kan på ingen måte sammenliknes med virkeligheten! Vi skjønner godt hvorfor dette er en av de sju underverkene fra naturen sin side!

På kvelden satte vi oss på bussen til Asunción, Paraguay. Vi klarte å få stempel fra tre forskjellige land på samme dag i passene våre.

Julefeiring i Amazonas

Vår jul:

Juletre: regnskog
Julemusikk: the best of howlermonkeys & screaming pija
Julelys: ildfluer
Julemiddag: ris og sardiner
Julebrus: vann fra tre
Julesnop: kokosnøttlarve
Juleakkevitt:sapupara
Julegaver: armbånd og origamifigurer av tre
Julebukk: mygg (blodbukk), maur, parasitter og biller

Dag 1: Vårt første møte med Amazonas i Brasil

Vi har begge opplevd Amzonas før, Maren i Peru og Kristine i Bolivia. Vi var ikke mettet på opplevelsene, og hva er vel bedre sted å komme inn i den dype jungelen, enn nettopp Brasil? Siden begge har prøvd de elementære tingene som å sove i lodge, gå småturer i jungelen og sett dyr som apekatter og fugler, spurte vi om det var muligheter for å komme dypere inn i jungelen. Vi fikk snekret sammen et opplegg på seks dager, der vi sov to netter i lodge, og tre netter ute blant taranteller og slanger. Dette var med andre ord ikke en vanlig turisttur.
Vårt første møte med guiden vår, Matias, var så som så. Vi møtte han på kontoret dagen før vi skulle reise. Han satt litt tilbakeholdent og tygget tyggis og han hadde t-skjorte med System of a Down. Maren ble gira da hun så t-skjorta, og tenkte han må være en kul fyr. Etter hvert som vi stilite spørsmål, og fikk enstavelsesord til svar, syntes vi han var mindre kul, og han virket kanskje en smule overlegen. Det siste han sa før vi begynte på turen var: "I hope you girls are very strong."


Vi var klare til å reise 08.30, etter at David (vår turopporatør) hadde fått noen til å fikse skoen til Maren. De skoene er en egen historie som dere vil få servert senere en gang. Vi ble kjørt til en kai hvor vi skulle ta båt et lite stykke, før vi skulle kjøre litt mer bil og litt mer båt. På veien plukket vi opp Scott, en amerikaner som skulle være med oss på tur.

På båtturen krysset vi Rio Negro og Amazonaselven. Man kunne se hvor skillet gikk, da den ene elva var brun mens den andre var svart. Den brune elva var også kaldere enn den svarte, en merkelig, men interessant observasjon.
Da vi ankom lodgen fikk vi oss en god lunsj, før vi fikk en liten forsmak på jungellivet. Vi vandret i skogen i ca. 4 timer, uten å se så alt for mange dyr. Siden det kommer så mange turister til akkurat denne plassen, forsvinner dyrene. Logisk egentlig. Vi fant derimot kokosnøttlarver som både Maren og Scott fikk smake. Det var ikke en tredje til Kristine, så hun fikk fint vente til en annen anledning. Hun fikk en prinsessekrone som Matias laget av blader, og var fornøyd med det.
Maren fikk ei vifte som hun kunne bruke når det ble litt for hett. Inntrykket vårt av han hadde forresten endret seg betraktelig til nå, og vi tror hans inntrykk av oss også var forandret. Er jo ikke rart han var litt skeptisk til å bringe to blonde jenter til jungelen.



Vi vil gjerne fortelle litt om Scott. Han hadde rett og slett ikke peiling på hva han hadde begitt seg ut på. For det første hadde han pakket en 60 l. sekk med alt for mye klær. Da vi spurte om han hadde pakket sovepose, fikk han et bekymret uttrykk og spurte: "Are you serious? Do you have sleepingbags with you?". Vi fortalte ham at vi skulle jo tross alt sove ute i jungelen i hengekøyer. Han ble enda mer bekymret og så mer og mer ut som et spørsmålstegn. Ja, vi skal gå mange timer til dagen, og vi må finne maten vår selv fortsatte vi. "Why have nobody told me this??". Det skal sies at mannen var sporty, han pakket om sekken, og sov i shorts og t-skjorte om natten.
På kvelden slappet vi av med uno og domino før vi la oss i sengene våre med myggnett over oss.

Dag 2: Livet langs elva

Denne dagen ble for det meste brukt i båten. Vi kjørte rundt på elva i håp om å observere spennende dyr, og vi fikk ønskene våre innfridd.

Vi så iguaner, fugler, hauker og capuchino-apekatter som hoppet i trærne. På ettermiddagen reiste vi ut på pirajafisking. Maren og Scott fikk masse småfisk. Kristine fikk ikke så mange fisk, men hun fikk to store som senere ble servert til middag. Det var ikke så mye kjøtt i fiskene, nesten bare bein, men smaken var veldig god.

Etter at mørket hadde kommet frem var det tid for å lyse etter kaimaner. Vi så røde øyner som lyste i mørket, både på land og i vann. Matias prøvde å fange et par, men de var kjappe. De kan ligge helt urørlige, og med et lite byks, er de plutselig en helt annen plass. Han klarte til slutt å fange en som vi fikk både klappe og holde. Matias åpnet kjeften på kaimanen sånn at vi kunne se at den ikke har tunge, og derfor sluker de maten. Vi fikk også se hvordan øyet fungerer. Når kaimanen er under vann får den en slags linse over øyet som gjør at den kan se klart her også.

Dag 3: Eventyret begynner

Denne morgenen stod vi opp 05.30 for å få med oss soloppgangen. Vi dro ut på båttur, og vi så mange delfiner som lekte seg mens sola var på vei opp.

Plutselig så båtføreren vår, Claudio, et dovendyr som satt og slappet av i et tre. Hvordan han klarte å se det dyret på så mange meters avstand vet ikke vi, men Matias klatret iallfall opp i treet for å hente det ned til oss. Han tok tak i foten på dovendyret, men han glapp taket, og vi så bare en hårete ball som falt gjennom greiner og blader, og landet med et dunk i bakken. Vi gispet og visste ikke helt hva vi skulle gjøre. Vi var veldig nervøse for det stakkars dyret, og vi så for oss at det hadde brukket ryggen eller noe. Det hadde det heldigvis ikke, det gikk utrolig nok helt fint. Det så egentlig ikke ut som om dyret reagerte på fallet en gang. Vi løftet han opp, og i tur og orden fikk alle holde ham. Han var veldig søt og vi ga han masse kos. Etterpå klatret han fint opp i treet igjen for å sitte der og dovne seg.

Da vi kom tilbake til lodgen spiste vi frokost og pakket sekkene våre. Vi fikk ladninger med nuddler, sardiner, vann, hengekøyer og myggnett. Utstyret tok mesteparten av plassen, så vi forberedte oss på å leve i samme klær i fire dager. Vi dro ut i båten og kjørte til vi kom til et hus langs elva. Der skulle vi plukke opp en tredje guide- Alonso. På veien stoppet vi og kjøpte kjeks.

Da vi kom fram til Alonso fikk vi rester fra middagen deres til lunsj. Det var veldig godt! Ute i hagen hadde han mangotrær. Maren skulle plukke til oss og hun måtte ty til spretteegenskapen sin. Hun nådde ikke mangoene på de første forsøkene, noe Matias ble litt overrasket/oppgitt over. "I could reach them with my backpack on" var kommentaren hans. Kanskje det var en vitamininnsprøytning, for Maren rakk iallfall mangoen på neste sprett:)

Vi kjørte litt mer båt før vi begynte å bevege oss innover i skogen. Nå var det ingen vei tilbake- vi hadde ingen muligheter til og snu, for kona til Alonso tok båten med tilbake til huset deres. Det første spennende dyret vi traff på var en giftig liten svart frosk med grønne striper. Denne sorten traff vi på flere ganger i løpet av tiden vår i jungelen. Vi gikk bare fire timer før vi slo camp. Vi fant noen velegnede trær som vi kunne feste hengekøyene våre i. Guidene fyrte opp bål, og vi kokte nuddler som vi hadde til kveldsmat.

Vi satt og hørte jungelen våkne til liv da mørket kom. Dette er noe annet enn byenes stressende lyder. Vi hørte også bushmaster (veldig giftig slange), og vi håpet bare at den ikke ville komme å bite oss i tåa i løpet av natten. Da vi skulle legge oss fant Scott en giftig liten edderkopp i hengekøya si. Han ble litt bekymret, hvor mange av disse kunne komme mens vi sov? Vi sovnet bekymringsløse i våre hengekøyer og sov i mange timer til neste morgen- det ordner seg alltid!

Dag 4: Lost in the jungle (igjen)..

Det første Kristine så da hun våknet denne dagen var en ganske feit bille oppå mygnettet. Den så ut til å like seg der, så den fikk fortsette å ligge der i fred. Det andre Kristine så var Maren som prøvde å lage bål slik at vi kunne få oss frokost. Det ble ikke så mye flammer, men da er det godt å ha noen mannfolk til stede som har gjort dette før. 1-2-3 så hadde vi bål.

Da vi satt og spiste fant vi billa som hadde vært på myggnettet i håret til Maren. Den ville ikke helt slippe taket, men vi klarte å fjerne den etter hvert.

Vi tenkte vi skulle ta en liten gåtur på ca. 4 timer før lunsj. Her vandret vi blant kamuflerende frosker, slanger vi kun luktet eller hørte lyden av, og dødelige taranteller.

Etter å ha gått en stund tok vi oss en liten pause. Matias sa at det var lett å gå seg vill når det var overskyet, for da hadde vi ikke solen å gå etter. Vi tok hintet, men med godt humør. Vi hadde det jo fint på tur. På turen fikk vi hvert vårt armbånd som Matias og Claudio laget av bark- årets julegave til oss:) Det begynte å regne, og vi måtte søke ly under noen palmer. Der stod vi ganske godt uten å bli altfor våte. Før vi begynte å gå igjen slukket vi tørsten ved å drikke vann fra en trestamme. Alt en finner i jungelen altså!

Ikke noe problem å gå seg vill i jungelen, det var bare å kommunisere via trærne. Claudio slo dermed machetekniven sin i store trerøtter som hørtes hule ut. Da Alonso svarte på samme måte fra campen, kunne vi bare følge lyden. Da vi kom tilbake hadde Alonso laget et tak av presenning slik at alle tingene våre ikke hadde blitt våte. Han fortalte om en giftig slange (Feardelance) han hadde funnet rundt der vi hadde sittet kvelden før, og den hadde han selvfølgelig drept, for det er det han gjør når han treffer på farlige dyr. Vi fikk sett "liket", men det hadde vært kulere å sett slangen i live..

Siden det hadde blitt litt sent på dagen bestemte vi oss for å bli en ekstra natt på denne plassen. Karene måtte hogge påler som vi kunne bruke til å feste hengekøyene våre på under presenningen. De var veldig sterke og de gjorde en meget bra jobb der de gikk og hogget tre med macheteknivene sine.

Dag 5: Julaften

Tenk at vi skulle feire jul i Amazonas! Dette hadde vi gledet oss til i over et halvt år. Julestemningen uteble, men dette var definitivt en bra dag med masse opplevelser. Dagens gåtur var på sju timer, og i løpet av disse timene fikk vi en haug med myggstikk. Vi kom ut av tellinga før vi hadde telt foten til Maren eller skulderen til Kristine. Heldigvis fikk vi ingen malariastikk (vi hadde forresten droppet malariatablettene i frykt for å få diaré). Andre dyr vi traff på veien var flere frosker, edderkopper og ikke minst taranteller. Maren var den første som fikk holde, og hun var litt nervøs. Men hun plukket den opp til slutt som om hun skulle plukket en blomst.

Kristine plukket den opp relativt kjapt, men det er alltid lett å gjøre noe etter noen andre har gjort det først. Vi så også skrapemerker etter jaguar og fotspor etter villsvin. Denne dagen var det Kristine sin tur til å spise kokosnøttlarve, så nå har vi prøvd det begge to.

Da vi fant en ny plass å campe, var det tid for å lage en real julemiddag med ris og sardiner. Ingen julemiddag uten dessert, som forøvrig bestod av en pakke kjeks. Akkevitten var byttet ut med sapupara, en brasiliansk sprittype. Det holdt med en liten sipp av den, men det gjør det som regel med akkevitten også. Vi er veldig fornøyde med julekvelden, men vi tenkte mye på dere der hjemme også, som kunne velte dere i pinnekjøtt og pakkesanger. Vi hengte opp hengekøyene, men vi måtte snart ommøblere pga. regn. Da var det opp med presenningen igjen, og vi fikk oss nok en god natts søvn.

Dag 6: Avslutning
Vi avsluttet turen vår med fellesbilder med campen, en rask middag hos familien Alonso, og en liten dukkert i elva utenfor huset hans. På båten laget vi vifter av tre, og Matias brettet en del dyr til oss. Dessverre har vi ikke nok plass i sekkene våre til å ta vare på disse, men de var veldig stilige! En bra avslutning på en fantastisk tur!!

TUDO BOM

På sykkeltur i Ubatuba

"Som å lære å sykle" heter det. Jeg kan ikke huske sist jeg satt på en sykkel, men ferdigheten var ikke glemt. Verken meg eller Maren er byjenter, så etter et par dager i Sao Paulo fant vi ut at vi ville bort fra storbyens mas og fjas. Etter å ha kjørt litt taxi, undergrundsbane og buss kom vi frem til et lite sted som kalles Ubatuba (vi valgte plassen pga. kult navn). Her leide vi sykler for å gå på strandjakt der det ikke var så mye turister. Vi syklet litt oppover og rant litt nedover. På veien møtte vi et par hindringer, men det stopper ikke noen vikinger fra Norge;) Etter å ha syklet en liten halvtime kom vi til en bitteliten koselig strand. Vi spiste is og slappet av på en stein mens vi nøt utsikten over havet.

Machu Picchu

OBS!!! Laaaangt innlegg..

Maren gjorde det for tre år siden, og nå var det endelig min tur til å følge den fantastiske inkatrailen til Machu Picchu. Jeg ankom Cuzco tidlig onsdag morgen, og jeg merket fort at denne byen lå i høyden, nærmere bestemt 3400 moh. Jeg måtte konsentrere meg om å ikke gå for fort, og huske å puste da jeg gikk rundt i byen. Det ble ikke mer gåing enn jeg måtte, og dagen ble for det meste brukt til å slappe av. Gruppen jeg skulle gå med bestod av flere nasjonaliteter; 2 fra Sverige, 1 fra England, 1 fra Kroatia, 1 fra Sri Lanka, 1 fra Kina, 1 fra Australia, meg fra Norge og 6 fra Canada. Vi ble perlevenner med en gang, og jeg tror ikke jeg kunne reist sammen med en bedre gruppe!

Dag 1: Sacred Valley / Ollantaytambo

Vi ble plukket kl. 07.30 om morgenen av en minibuss som skulle kjøre oss til en liten landsby. På bussen fikk vi møte guiden vår Dimas. Han så ut som en tenåring, men vi fikk senere vite at han var 27 år og har studert inkastudier i Cuzco. Da vi kom frem til landsbyen fikk vi sett hvordan konene lager luer, votter og tepper av lamaull. Hun ene hadde barnet sitt liggende på ryggen fram til puppen sånn at han kunne drikke melk mens hun satt og vevde. Det var også en del lamaer der, og hun ene canadiske jenta lærte at lamaer spytter når de vil forsvare seg selv. Vi andre på gruppa holdt på å le oss ihjel, og da det kom ny gruppe som ville ta bilder med lamaene, var det selvfølgelig ingen som advarte om spyttingen. Det resulterte i mer latter, og kanskje ikke så mange fine lamabilder.

Vi spiste lunsj på et dyrt turiststed (som er vanlig på slike gruppeturer) før vi kjørte videre til Ollantaytambo. Der besøkte vi noen inkaruiner, og å gå opp trappetrinnene ga oss en liten forvarsel om hvordan inkatrailen ville bli. Vi lærte litt om hvor mye inkaene verdsatte fjellene, og hvor viktig det var for dem å bygge sine riker slik at de kunne bli sett fra alle ender. Jeg og Seneka (Sri Lanka) klatret opp til en utkikkspost og fikk en ganske bra utsikt. Det er ganske flott i disse områdene!

Etter denne turen kunne vi velge om vi ville være lenger i ruinene, eller om vi ville gjøre andre ting. Jeg ble med en gjeng på shopping. Siden jeg lever på lite penger, og har liten plass i ryggsekken, ble det ikke mye nytt på meg. Men jeg ble bedre kjent med folkene jeg skulle reise med, og vi koste oss veldig.

Da vi kom tilbake til hostellet tok jeg meg en dusj. En varm dusj. Min første varme dusj siden jeg reiste fra Norge for 4,5 mnd. siden. Det var så fantastisk at jeg stod en halvtime, og hadde absolutt ikke lyst til å tre ut av dusjen.

På kvelden bestemte jeg, Kat (min romvenninne fra England), Jordan, Natalie og Dave oss for å se en film. Vi fant én film på hostellet som var på engelsk, og dermed var det "Reign of Fire" fra 2000 vi så. Den var kjempedårlig, den handlet om drager som overtok England. Høydepunktet i filmen var da Gerald Buttler sa: "The only thing I hate more than dragons is Americans". Vi fullførte ikke filmen.

Dag 2: Inkatrailen begynner

Vi fikk beskjed om at denne dagen var treningsdagen, altså oppvarming til det som var i vente. Det var ikke en veldig hard dag, men vi gikk litt oppover. Vi gikk et par timer før vi kom til et lite stopp der vi hadde snacks. Der begynte det å regne, og alle stresset med å hive på regntøyet. Da alle var klare til å begynne å gå, tittet solen frem, og dermed hadde vi ikke bruk for regntøyet allikevel. Vi gikk en liten stund til vi kom fram til lunsjstedet vårt. Der fikk vi servert suppe og fisk. Jeg ble stappmett, og maten var over all forventning! Vi slappet av i solen før vi begynte på turen videre, og de klærne som hadde blitt våte, rakk å tørke- herlig.

Etter fem timers gåing (ca) var vi kommet frem til campen- Wallabamba. Vi lå på 3000 moh. og det merktes at vi var på en lavere høyde enn i Cuzco. Jeg skulle dele telt med Kat fra England, og vi utgjorde et bra team. Jeg var populær blant bærerne fordi jeg hadde den letteste bagen- sånn er det når man ikke har så mye utvalg i hva man kan ta med seg. Da teltene var satt opp hadde vi en presentasjon med bærerne, vi fikk vite navn, alder, bosted og sivilstatus til hver av de 19 bærerne og de to guidene, og de fikk vite det samme om oss. Jeg tok selvfølgelig presentasjonen på spansk, det ble veldig godt motatt.

På kvelden fikk vi en treretters middag. Jeg ble helt imponert over at bærerne gadd å drasse med seg så mye mat. For min del hadde det holdt med enretters middag, vi var jo tross alt på camping. Det ble mange mette mager denne kvelden.

Etter middag introduserte Natalie oss for spillet "Mafia". Jeg husker vi spilte det mye på barneskolen, men det var ikke halvparten så gøy da som det var nå. For de som ikke vet hva det er handler spillet kort og presist om å beskylde hverandre, skape (høylytte) diskusjoner om hvem som er mafia og hvem som er en vanlig innbygger. Blant innbyggerne finner vi både politi og doktor som kan være hjelpsomme under spillet. Fortelleren styrer alt, og vet alt. Hvem som får hvilken rolle avhenger av hvilket kort man trekker. Siden vi ikke var helt trygge på hverandres navn, ble fort beskyldningene slik; "It's China!" "It's Sweden!" "It's England!" osv. Dere skjønner tegninga. Det var veldig morsomt, og jeg har ikke peiling på hvor mange timer vi spilte dette spillet, men vi var iallfall utslitte da vi gikk og la oss, og det var ikke pga. gåingen for å si det sånn..

Dag 3: Opp, opp, opp og litt ned

Vi ble vekket denne morgenen klokken 06.30 av Danny som banket på teltet og sa "Roomservice". Vi lo litt, og syntes han var morsom, men det viste seg at han var seriøs. Vi fikk hver vår kopp med coca-te til å våkne på.

Før vi forlot Cuzco fikk vi beskjed om at dette ville bli den hardeste dagen. Vi gikk oppover helt til 4200 moh. til Dead Womens Path. Jeg merket etterhvert som vi gikk oppover at det ble vanskeligere og vanskeligere å puste, men så lenge jeg tok små kontrollerte skritt, gikk det greit. Et par uheldige fikk høydesyken på denne turen, og for dem ble dagen ekstra lang og tung. Heldigvis slapp jeg unna det. Da vi kom opp til toppen var det vind og kaldt, og det begynte å regne. Siden vi ikke fikk sett noe særlig av utsikten, bestemte vi oss for å begynne på turen nedover ganske kjapt. Mange syntes det var verre å gå nedover enn oppover pga. belastning i knærne, men jeg syntes det var herlig å gå nedover. For hvert trinn jeg tok merket jeg at det ble lettere og lettere å puste igjen. Pga. regnet ble trappetrinnene ekstra glatte, så det gjaldt å være både tålmodig og forsiktig. Jeg klarte å holde meg på beina, men min venn fra Sri Lanka datt på rompa siste bakken før teltet. Da alle var kommet frem hørte vi om folk som hadde falt både åtte og ti ganger.

Det var herlig å sette seg inn i teltet ved Paqaymayo, ta av regntøyet, drikke te og spise popcorn. Jeg prøvde meg på en liten samtale med han ene bæreren, men jeg merket at jeg har snakket litt mye engelsk etter eksamen. Skjerpings! Dimas lære oss å brette fotballskjorter av teposene, dette skal jeg prøve å ikke glemme. Bretting er gøy! Da alle var kommet vel fram ble vi nok en gang servert en treretters middag. Denne dagen hadde de disket opp med kake til dessert- skikkelig imponerende! Den var veldig god også:) Etter middag var det tid for mafia igjen- vi var blitt hektet alle mann. Pga. en hard dag valgte mange å legge seg tidlig denne kvelden. Bærerne sov i teltet vi spiste i, derfor flyttet sju av oss over i meg og Kat sitt telt for å spille mer mafia. Det var meg og Kat (selvfølgelig), Dimas og Danny (guidene), Dave, Sasha og Michelle. Det var ganske trangt og ganske varmt, men veldig morsomt. Det begynte å bli sent, og vi var kanskje litt vel høylytte. Da vi hørte fra nabocampen ca. i ellevetiden "SHUT UP LOUD FUCKERS!!!" skjønte vi at det var på tide å legge oss. Det var blitt så varmt inne i teltet vårt at vi sov med teltåpningen oppe hele natten (og det er litt kaldt på 3600 meters høyde).

Dag 4: 3000 trappetrinn

Da vi våknet denne morgenen mellom fem og seks en gang, tenkte vi at denne dagen ville bli lett, det verste var jo over. Det var forsåvidt ikke tungt å gå, men dagen ble lengre enn vi hadde ventet, og dette var vi ikke mentalt forberedt på, derfor ble det allikevel en litt tung dag. Vi gikk ned, ned, ned- over 3000 trappetrinn, i tillegg til nedoverbakker. Jeg var overrasket over at jeg ikke var støl i beina etter gårsdagen, bare litt i leggene. Vi begynte å gå, og første stopp var Runkuraqay, noen inkaruiner som vi tok masse bilder i. Ærlig talt så er jeg ikke så veldig flink til å huske hva guider forteller generelt, og det gjelder også denne plassen. Men det var veldig fint, og veldig imponerende hva inkaene fikk til i sin tid.

Etter å ha gått i ca. en halvtime til tok vi en dopause/snackpause. Dimas hadde med noen små høytalere som han koblet til ipoden, og der satt vi og digget til Lady Gaga høyt oppe i Andesfjellene. Det blir ikke bedre enn en gjør det til selv;) Vi gikk en liten halvtime til, til vi kom frem til lunsjplassen. Vi brettet ut en stor pressenning og satt ute i sola og spilte uno. Det var selvølgelig diskusjoner om reglene, men vi ble fort enige, og vi koste oss veldig.

Etter lunsjen besøkte vi enda noen inkaruiner- Sayacmarca og Phuyupatamarca. Jeg vet sånn ca. like mye om disse plassene som den forrige..

Langs turen gikk vi gjennom et par tunneller (grottelignende). Danny, guiden som alltid fant på masse tull, hadde sagt til de som gikk bakerst at han skulle bare løpe fram til noen som gikk foran for å se hvordan det gikk med dem. Han hadde løpt frem til en av disse tunnellene, ventet ca. i 40 min. og da baktroppen kom, hoppet han frem og skremte Dave, siden det var han som gikk først. De på utsiden sa de hørte et hyl, men Dave selv sier han nesten ikke reagerte. Ikke vet jeg hva som er sant...

Etter gårsdagens slit valgte mange å spise cocablader for at dagen idag skulle bli lettere. Jeg smakte på disse bladene i Bolivia, og jeg husker de ikke smakte så veldig godt, og valgte derfor å stå over. Natalie fortalte at på slutten av dagens etappe hadde hun løpt i 40 minutter uten å kjenne antydninger til å være sliten. Hun følte hun var flinkere til å vite hvor hun skulle plassere føttene for å ikke skli, og alt var lekende lett. Denne løpeturen fikk hun derimot svi får noen timer senere..

Dimas, som hadde fått med seg at jeg hadde studert spansk, fikk det for seg at jeg måtte øve mer på spansken. Dette er selvfølgelig veldig bra, men jeg blir fort sjenert, spesielt når det er lenge siden sist jeg har hatt en samtale på spansk. Jeg slapp billig unna denne dagen, og jeg lærte litt peruanske uttrykk. Det var igrunnen greit med litt forfriskning.

Etter elleve timer med gåing kom vi frem til kveldens camp. Her gikk vi og så de fineste ruinene til nå på turen- Wiñawayna. Vi knipset bilder og slappet av i trappene. Noen valgte å ta turen nedi, mens de fleste (bl.a. meg) valgte å sitte på det øverste trappetrinnet og nyte utsikten. Etter å ha gått så mange trappetrinn fristet det ikke med flere.

Ved kveldens camp hadde de noe vi ikke hadde sett langs turen- dusj. Vi betalte ca. 10 kr. for å kunne skylle oss i 5 min. Det var ganske herlig å få fjernet litt svette, gammel solkrem og myggspray fra kroppen.

Etter kveldens middag hadde vi en liten samling med bærerne der vi tipset dem og takket for turen. De gjorde en fantastisk jobb med å bære mye baggasje, telt og mat. Kokkene lagde fantastisk mat, og hver gang vi kom fram til lunsjsted eller campsted, så var alt klart til oss. Deretter var det tid for mer mafia. Vi satte oss inn på restauranten som fantes på denne plassen og begynte å beskylde hverandre for å ha drept den og den personen. Vi stoppet ikke før det kom en vaskegutt og sa at nå var restauranten stengt.

Dag 5: Machu Picchu (2400 moh.)

Det ble ikke mye søvn denne natten, maks 3 timer. Wakeup-callen var 03.30 fordi bærerne skulle rekke toget kl. 05.00 (de fulgte oss ikke til Machu Picchu). Det var en overskyet morgen, så vi gadd ikke å stresse med å komme oss til Machu Picchu fo å se soloppgangen. Vi satt på restauranten og ventet en stund før vi gikk, fordi guiden vår foretrakk å være den siste gruppa som gikk. På den måten ville vi ikke bli forstyrret av andre turister langs veien, og når vi ville komme fram til Machu Picchu, så ville alle være ferdige med sine bilder, og dermed kunne vi holde på så lenge vi ville, uforstyrret.

På veien ble det tid til et par andre inkaruiner. Fra Intipunku (sun gate) kunne vi se over til Machu Picchu. Alle på gruppa vår rakk akkurat å komme frem og se utsikten før det ble overskyet. Resten av turen hadde vi ikke så mye sikt, så derfor så vi ikke mer av Machu Picchu før vi var fremme. Men vi så andre spennnede "ting" på veien, bl.a. traff vi på noen lamaer. Michelle, som hadde spytteepisoden i bakhodet, var litt skeptisk til å gå forbi. Det var alt for sent til å snu, så hun hadde ikke så mye valg. Da hun så det gikk fint med oss andre å gå forbi, det gikk til og med fint og ta bilder, beveget hun seg forsiktig forbi hun også. Hun trakk et lettelses sukk da hun hadde passert dem.

På turen fikk jeg praktisert enda mer spansk med guiden. Ved en uttalelsesfeil klarte jeg å kalle ham homo i stedet for ung mann på peruansk spansk. Det var absolutt ikke med vilje, og han holdt på å le seg ihjel. Det positive er at jeg lærte to nye ord på en gang:p

Da vi endelig ankom Machu Picchu mellom 07.00 og 08.00 en gang var det fortsatt overskyet. Vi satte oss ned på en bakketopp i håp om at skyene ville forsvinne slik at vi kunne få litt utsikt. Da vi begynte å gi opp, skjedde det. Skyene forsvant, og som et teaterteppe åpnet Machu Picchu seg foran oss. Det var helt fantastisk, og plutselig var alle trappetrinn og strev glemt. Vi tok hoppebilder og oppstillingsbilder. Vi tilbragte dagen i ruinene og guiden vår fortalte oss om konstruksjoner, inkakonger og spanjoler. Vi møtte på enda flere lamaer og masse turister. Det var lett å skille mellom dem som hadde gått trailen og de som hadde tatt toget. Hvis du lurte så kan man bli arrestert hvis man tisser på Machu Picchu.

Rundt midt på dagen begynte det å regne igjen, så da tenkte vi at nå hadde vi sett nok, og tok derfor bussen til Aguas Caliente for å spise lunsj. Vi spiste en fantastisk god pizza, og på veien til togstasjonen traff vi på innpåsliten selgere som ville selge oss diplomer med bilde av oss på som bevis på at vi hadde overlevd inkatrailen. Jeg har nok av bilder som beviser akkurat det, så jeg valgte å ikke bruke penger på det maset.

På toget tilbake til Ollantaytambo lærte vi at alle ordene guidene hadde fått oss til å si da vi tok bilder var ord på quecha (peruansk indianerspråk) som ikke egner seg på trykk. Vi fikk oss iallfall en god latter. På toget smakte jeg også Inka Kola. Brusen minnet meg om sørlandets julebrus, så den falt i god smak i min munn.

En liten opplysning til slutt: Machu Picchu betyr "alle dalene" på quecha, men alle turister uttaler det feil, så det høres ut som de sier "alle penisene".

Avslutningsmiddag

Da vi kom tilbake til Cuzco var det vare å kaste seg i dusjen (varm dusj igjen- tommel opp!!) og hive på seg litt finere klær, for nå var det tid for en skikkelig avslutningsmiddag. Guidene våre er tydeligvis populære på den ene restauranten, for de hadde egentlig stengt da vi kom, men de holdt åpent bare for oss. Vi lærte å lage pisco sour, en tradisjonell peruansk drink som bestod av pisco, flytende sukker, sitronsaft og eggehvite. Den smakte ok, ikke noe jeg kunne drukket mye av i lengden. Etter middagen holdt Sasha en tale der han snakket om hvordan hver enkel person ville bli husket fra turen. Det var veldig morsomt. Guidene holdt også en liten tale om hvilken fantastisk gruppe vi var, og det var så sterkt at noen begynte å ta til tårene. Vi var virkelig en fantastisk gruppe som klikket fra første sekund, og vi har allerede begynt å planlegge reunion neste år.

Vi takket for oss på restauranten og gikk for å sjekke ut utelivet i Cuzco. Det ble dansing til latinamerikanske rytmer og mye klemming, for ingen ville dra fra hverandre. Da guiden sa han måtte dra begynte folk igjen å ta til tårene, og han ble overtalt til å bli værende litt lenger. Det tror jeg han var glad for, da den ene canadiske jenta ga han litt ekstra tips.

Denne turen er definitivt et høyt høydepunkt til nå på denne reisen- en helt fantastisk opplevelse!!:D