Hjemreise...

Joda, en dag må vi vel komme oss hjem, og nå har det bestemt hvilken dag det blir. Etter mye fram og tilbake ble den endelige datoen satt til siste dag i juni. Vi drar fra Panama City og turen har tre mellomlandinger. Første stopp er Atlanta. Vi er litt nervøse for å mellomlande i junaiten, så der må dere ønske oss lykke til! Neste stopp er Paris så Amsterdam, før vi lander på Sola 1.juli klokken 22.20. Vi gleder oss selvfølgelig til å treffe venner og familie igjen, men vi er ikke helt ferdige med Sør-Amerika enda. 11 måneder er dessverre ikke nok.

Hasta luego amigos!

Dale Dale Boca

Lenge før vi kom til Argentina var vi sikre på at vi måtte på fotballkamp, og da vi fant ut at tiden holder på å renne ut, da var det bare å få ut fingen og bestille billetter. Klubben Maradonna begynte og avsluttet sin karriere var førstevalget vårt, og dermed endte vi opp med å se Boca Juniors vs. Tigre.

Vi startet søndagen på markedet i San Telmo hvor vi kjøpte t-skjorter og skjerf. Vi hadde egentlig planer om å ta bussen til Boca, men siden alle busser var fulle, ble vi fint nødt til å ta taxi. Vi møtte resten av gjengen ved Caminito, og begynte å gå mot stadion. På veien så vi bortelagets supportere ble fraktet med politikortesje. Kanskje ikke så rart det, når man hører om hvilke ville tilstander som kan oppstå på en tribune. Køen gikk fort, spesielt for oss jenter, da det var egen kø for oss. Det er heller ikke så vanlig at den argentinske kvinnen interesserer seg for fotball, så den køen var med andre ord veldig kort. Vel inne på stadion trodde vi at det var smekkfullt, at vi måtte stille oss helt bakerst og ikke se noen ting bak de høye mannfolkene. Men noen glimtet at foran denne folkemengden, der var det ledige plasser. Flaks tenkte vi, og snek oss framover. Da kampen var igang fant vi fort ut hvorfor disse plassene var ledige. Bortesupporterene satt nemlig over oss, og vi ble målet for alle spytteklysene som kom dalende under kampen. Etter hvert begynte de å kaste bøtter med vann, og hvem vet hvilke andre ting de hadde samlet oppi disse skyllebøttene? Skjerfet var godt og ha til å beskytte hodene våres med.

Det var en bra kamp med mange mål, 3-3 ble stillingen til slutt. Det var synging og hopping, og masse banning under hele kampen. Hvis en spiller ble skadet, ble han hentet med golfbil- fort og effektivt. Da det var frispark, hadde dommeren ei sprayflaske der han sprayet hvor ballen skulle ligge, og hvor muren skulle stå. Ingen rom for stjeling av metrer. Da kampen var slutt måtte vi vente ganske lenge før vi kom ut av stadion. Å slippe ut over 40000 supportere er nok ikke bare bare. Noen tok snarveien over gjerdet, uten at det så ut til å bry politimannen som stod der.

Vi tok bussen hjem igjen, og ble godt underholdt med Boca-sanger. Fotballsanger i Argentina er ikke som fotballsanger i Norge. Her er det stor machokultur, og at det andre laget er en gjeng med horer er veldig vanlig å synge om. Litt synd at unger lærer slike sanger, men slik er det om man vil bli integrert på stadion. Fotball er veldig viktig for argentinere, så det nytter ikke å komme med noen motsigelser der.

En liten tilleggsopplysning når vi snakker om fotball. Her i Argentina finnes det ei kirke for maradoniesere, altså for de som tilber Maradonna. De har egne messer, 10 bud og bønner.

Una Ciudad Abandonada

April er vår siste måned her i Buenos Aires, og eksamen er skummelt nær. Vi hadde dermed behov for avkobling og tok turen til Uruguay, Punta del Este. Tidlig fredagsmorgen (forsov meg ikke) tok jeg og søtesnilleSissel, den en times korte ferja over til Uruguay. Herifra tok vi en 4 timers busstur langs hav og frodige landesletter mot Punta del Este, Argentinernes ferieparadis nummer en. Planen vår var å slappe av om dagene og grille oss i sola, samt å feste villt om kveldene. Neida, men vi hadde nå tenkt oss en liten tur ut på byen for å sjekke livet. Og liv, ja det var det lite av. April måned er nemlig lavsesong i Punta del Este, og byen var nesten totalt forlatt. De høye skyskraperne stod mørke og tomme. De fleste resturanter og butikker lå stengt. Vi kunne gå midt i kjørefeltet, og i gågatene var det lite folk å se. Vi ville bort fra metropolen Buenos Aires, slappe av og nyte roen, og det gjorde vi virkelig.

Vi booket oss inn på et hostel og sov på mixdorm, noe som gledet Sissel, da hun hadde god utsikt til en kjekk kar som lå i køya ved siden av. Vi gikk nå og surra litt rundt om dagen i de tomme gatene, og var ganske så målløse over denne forlatte byen. I sesongen fra desember til begynnelsen av mars er dette et sted som vrimler av festhungrige rike argentinere. De kommer hit for å bo i sine luksusleiligheter nær stranden og nyte livet. Vi nøt også livet på stranda. Da kvelden kom, tok vi turen ned til stranda med en flaske hvitvin i veska, kortstokk og sjokolade. Her satt vi i mange timer og nøt havbrisen, mens vi nippet hvitvin fra plastglass, smattet på sjokolade, spilte kort og snakket om alt og ingenting. Da flaska var tom og lufta var blitt kjølig, trasket vi tilbake på hostellet. Vi fiffet oss litt for å sjekke ut kveldslivet, sippet litt øl og spilte sjakk..hehe..sjakk ja, sånn derre spill med svarte og hvite ruter. Sissel er meg en sjakkmester, så hun "sjakkmatta meg" ned i flippfloppene. Vi tok etterhvert turen ut i de forlatte gatene for å finne oss litt mat. Vi fant da en restaurant som var åpen til slutt, spiste litt papas fritas og koste oss med daiquri frutilla. Da klokka nærmet seg 02.00 gikk vi bort til et utested som visstnok skal være veldig stort og veldig populært. Da vi ankom stedet var det ingen folk her, hehe. Fyren som jobbet der sa at imorgen, lørdag, da ville det eksplodere med folk her inne, så vi kunne komme tilbake da. Vi trasket så tilbake til hostellet i tomme gater langs tomme mørke skyskrapere.

Lørdagsmorgen, sol og varmt. Vi tok turen ned til stranden og la oss strekk ut. Stranden var nokså fin, men utsikten bort fra havet var ikke noe å skryte av. Det brydde vi oss lite om, da det var utrolig herlig å komme til havet igjen. Frisk bris og et par kjølige dukkerter i sjøen gjorde at vi holdt ut ganske lenge på stranda. Da kvelden kom, gjentok vi fredagens suksess med vin og sjokolade på stranda. Og denne gangen var det skikkelig sjokolade, nemlig norsk MELKESJOKOLADE (Er klar over at dere tror jeg har spist opp alt, men jeg har faktisk klart å spare). Vel, etter å ha blitt plaget av noen slitsomme uruguayere som ville sette seg ned med oss, tok vi turen tilbake til hostellet igjen. Same procedure as yesterday, ajedrez y cerveza, og så ut for å spise litt og sjekke livet. (Hadde tenkt å skrive noe på mandarin også, men mangler tegnene på pc-en). Etter å ha kost oss med god mat, slurpet i oss jordbærmargarita og blitt sjekket opp av rike gamlinger fra Uruguay, bestemte vi oss for å ta turen på denne nattklubben som skulle eksplodere med folk. Og her var det sannelig ganske så mange unge gutter og jenter. Det vil si mopedunge gutter og jenter. aiaiai..vi lo godt med oss selv, og gikk tilbake til en liten bar. Her var det faktisk en del folk, og dermed nokså liten plass i den lille baren. Vi presset oss inn blant mengden og hoppet litt etter spanske slagere.

Søndagsmorgen, sol og varmt. Vi sjekket ut og nøt de siste timene av Uruguay på stranda. Rett før hjemreisen høljet det plutselig ned. Da er det herlig å sitte på bussen. Godt fornøyde med turen sovnet vi begge to både på buss og båt. Tusen takk for turen min kjære søte Sissel :D te amo :)

Komler, aprilsnarr og Uruguay

Ny helg- nye muligheter:) På torsdag var siste kvelden til Anita i huset, så da hadde jeg lovt henne at jeg skulle lage komler (eller knødl som hun sier på tysk). Jeg hadde jo veldig lyst på komler selv, det må jeg bare innrømme, men jeg var veldig nervøs på forhånd, siden jeg aldri hadde lagt dette før. Jeg lagte en prøvedeig på tirsdag for sikkerthets skyld, og det var nok lurt, i og med at det ikke gikk så bra. Da var det bare å få noen komletips fra mor/tante Wenche. Maren var flink assistent og lagte gulrot/zapallostappe (noe som smaker som kålrabi), kokte pølser og smeltet smør. Hun var også veldig flink til å hive oppi mel i deigen når jeg spurte henne om det;) Tvillingsøsteren til Giulia og hennes kjæreste hadde lagt en fantastisk salat til forret, og Anita stod for desserten; riskaker (men risen var byttet ut med corn flakes). Mmmmmmmmmmmm. Da vi var ferdige med å spise var det ingen som klarte å gå etterpå.

På fredag var det som kjent 1.april. Thekla og Tone hadde kommet opp med idéen om å lure Lars og Vida til å tro at det var utkledningsfest på universitetet. Tone og jeg "trodde" at temaet for festen var apple, og at vi derfor hadde tenkt å kle oss ut som iPoder. "De som kler seg ut som datating kommer til å se dumme ut" sa Lars på ettermiddagen. Da de kom til universitetet og så at de var de eneste som var utkledd, sa Lars: "Jeg er egentlig ikke så fan av 1.april, jeg".

Siden vi bare får lov til å være i Argentina i 90 dager, må man enten reise ut av landet, eller betale ekstra på flyplassen på vei hjem, hvis en ønsker å være lenger. Thekla, Lars og jeg valgte alternativ 1, og reiste derfor med båten over til Colonia i Uruguay. Dette var en veldig rolig koloniby, og veldig lite å ta seg til. Det var godt å komme seg bort fra storbyens mas og fjas. Helgen bestod av soling, bading, kortspilling, kortspilling og mere kortspilling. Søndag skulle vi på sightseeng, men med en gang vi gikk ut døra begynte det å hølje. Vi prøvde å løpe litt rundt og knipse litt bilder mellom hver byge. Heldigvis er byen veldig liten, så vi rakk og se det som var verdt og se.

Nå er det høst i Sør-Amerika.

Frisk fjell-luft og kalde netter

Så ble det langhelg igjen, og jeg måtte ha en liten pause fra "kona" mi. Ofte når en trenger en liten pause fra sin ektemake så tar en turen opp i fjellet da vel. Her kan man nyte roen og høre lyden av fuglekvitter uten noen som maser og kjaser rundt deg. Hehe neida, Kristine kjære, du er en fantastisk samboer, men opp i fjellet det måtte jeg :P


Bussturen startet en time forsinket og endte opp med motorstopp etter sånn ca 5 min. Jeg tok nå dette med knusende ro, fordi dette har jeg jo opplevd mer en en gang før. Jeg er jo tross alt i Latin Amerika. Etter en og en halv time byttet vi over til en ny buss. Det ble noen iskalde timer til Bahia Blanca. Jaja, det er bare å bli herdet til vi skal til Patagonia. Vel fremme i Bahia Blanca tidlig om morgenen, startet jeg dagen med en spasertur. Det var ingen folk å se, og få biler kjørte forbi. Hele byen bar preg av at det er langhelg, noe som var veldig herlig da jeg er vant med travle Bueno Aires. Etter å ha surret rundt i gatene en stund så finner jeg et hostel. Her slår jeg ihjel timer med å planlegge den videre ferden min, spise og sove. Jeg ble også kjent med to karer fra Colombia, så da fikk jeg praktisert spansken min litt. Jeg snakket nå i hytt og vær, rota litt med verb og uttrykk, men jeg ble da forstått, hehe :P

Klokken 5 om morgenen var det på tide å stå opp for å ta bussen til Sierra de la Ventana. Og joda kjære folkens, dere kjenner jo meg...jeg forsov meg..bråvåkna klokka 05:45, og bussen skulle gå klokken 06:00. Aiai, det er ikke bare bare å klare seg uten Kristine. Det ordnet seg heldigvis, jeg kastet på meg klærne, rev med meg sekken og tok taxi til holdeplassen, så da nådde jeg bussen med 2 min margin. Ordner seg for snille jenter sier alltid Kristine.

En kort busstur senere kom jeg frem til Sierra de la Ventana, en liten koselig landsby. For å komme meg til fjellområdet var jeg nødt til å ta enda en buss. Jeg møtte en eldre mann med bomberoscaps og spurte ham hvor bussen til Cerro Ventana stoppet. Med et stort tannløst glis, forklarte han meg ivrig hvor jeg skulle vente. I tillegg fikk jeg servert historier om hemmelige tuneller, brannmenn, geografi, turtips, og farlige slanger og edderkopper. Flaks for ham at bussen ble en halvtime forsinket. Han bablet i et kjør, og jeg forstod vel omtrent halvparten, men jeg nikket og sa si si, bueno :)

Nå har det seg slik at dette fjellområdet er et veldig populært sted å reise for argentinere, så det befant seg masse folk her som ville gå tur i fjellet. Argentina er jo et land med over 41 millioner innbyggere, slik at det er vanskelig å komme seg bort fra folkemengder. Jeg ble da litt skuffet over dette, og gruet over å gå fjelltur i saueflokk. Den første ruta som ble kalt Garganta olvidado var akkurat slik. Jeg gikk utålmodig bak treige damer som måtte holde mannen i handa for hver stein de skulle trå over. Turen varte ikke lenger enn en halvtime og jeg snudde fort for å gå ned igjen. Etterpå gikk jeg den andre ruta, og her var det utrolig nok ingen folk før jeg kom til et topp-punkt. Jeg var litt skuffet over at turen var så kort, så jeg klatret like så godt opp den ene fjellveggen. Det klødde i fingrene da jeg stirret oppover det perfekte grantittfjellet. Da jeg kom på toppen nøt jeg vinden og den flotte utsikten. Her kunne jeg ha sittet i timevis, men jeg var nødt til å komme meg ned igjen før noen så meg. Siden dette området er regnet som et naturreservat der det finnes unike dyre og plantearter, så var området strengt regulert. Det vil si at det var forbudt å gå utenfor oppmerket sti. Jeg ble jo selvfølgelig oppdaga, noe som ikke var planlagt. Skogvokteren kom bort til meg og forklarte det jeg allerede visste. Jeg smilte fint og sa beklager. Han ba meg holde meg til reglene, smilte fint tilbake og sa god tur videre. Ordner seg for snille jenter ;P

Etter en forfriskende dag i fjellet, la jeg meg strekk ut på plenen under et tre med musikk i ørene og stirret på skyene. Sovnet selvfølgelig et øyeblikk og våkna av at jeg hadde gåsehud. Sola hadde nesten gått ned. Før jeg la meg for kvelden kokte jeg tomatsuppe (fra norge ja), mmm. Slurpet i meg alt sammen. Natten var kald og regnfull. Så da jeg våknet neste dag, klar for å gå til Cerro Ventana, ble jeg skuffet. Det var nemlig forbudt å gå i fjellet når det regnet, fordi det kunne gjøre skade på økosystemet. Da tok jeg bussen tilbake til landsbyen og surret litt rundt, spiste skikkelig god is på en Heladeria (som det heter på godt spansk), og fant meg et telt å sove i for natta.

Jeg våknet klokka 8 om morgenen, og hei hå himmelen var blå :) Solen skinte og jeg tok bussen tilbake til fjellområdet. Det var fortsatt ikke mulig å gå til Cerro Ventana fordi det ikke var tørt nok enda. Så da tok jeg fjellturen til Garganta del Diablo. På denne turen var vi nødt til å gå med guide. Heldigvis var det bare 5 andre som var med på denne turen og ikke en hel flokk. Det var en utrolig herlig og fin tur. Jeg nøt dagen i frisk luft og flott natur. Fikk til og med øve litt på spansken, og et veldig koselig ektepar tilbød meg å sitte på med dem tilbake til landsbyen igjen. Her gikk jeg og surret en del timer før kveldsbussen gikk tilbake til Buenos Aires.

Litt oppdatering...

Nå er det en stund siden det har blitt bloggskriving på oss. Det har faktisk skjedd så mye at vi ikke vet hvor vi skal begynne, men nå skal vi gjøre så godt vi kan å gi dere en liten oppdatering.

Forrige lørdag hadde vår svenske venninne Sofia planlagt en overraskelsesbursdag for vår andre svenske venninne, Emma. Vi reiste på piknik i en park i Palermo hvor vi hadde piknik og champagne. Emma gikk med en hårbøyle med hjerter på, og en rosa prinsessestav i handen. Det så nesten ut som om vi hadde utdrikkingslag. Etterpå var det tid for fotball. At jenter spiller fotball i Argentina er visst ikke et vanlig syn. Folk stoppet faktisk opp for å ta bilde av disse hvite jentene som faktisk klarte å sparke en ball. To argentiske gutter meldte seg i spillet. Vi spilte Maren, jeg og en argentiner på vårt lag og Sofia, Emma og den andre argentineren på det andre laget (altså; Norge mot Sverige). Giulia var dommer. Det endte med 10-9 seier til svenskene etter horribel dømming av italieneren. På kvelden ble vi invitert på pizza av våre nye argentinske venner, det var veldig koselig.

På tirsdag reiste vi på Paintball. Vi delte oss i to lag, løp rundt som galninger, og prøvde å gjemme oss bak trær og paller. Tror samtlige som ble truffet endte opp med blåmerker. De som ikke ble truffet var nok ikke tøffe nok i feltet. Gøy var det iallfall, og alle var enige om at dette må vi gjøre igjen.

Da vi kom hjem var det mer bursdagsfeiring på Emma. Dette var dagen hun hadde bursdag, og derfor måtte vi ha en liten feiring. Anita hadde laget gulach, middag fra Østerrike. Anita er veldig flink på kjøkkenet, og lager alltid god mat:) Etterpå var det tid for kake. Alle sang bursdagssangen på sitt eget språk, og det hørtes ikke så vakkert ut. Siden Emma elsker dulce de leche (smaker litt som hapå), hadde vi kjøpt kake med dette og marengs. Det smakte iallfall bedre enn kakene i Nicaragua.

Maren reiste til Sierra de la Ventana onsdags kvelden. Dette var første gangen vi skiltes siden vi møttest igjen i Brasil. Å spise kveldsmat alene var med andre ord veldig rart. For at savnet ikke skulle bli for stort, måtte jeg finne på mye å gjøre. Jeg ble invitert med på Datarock-konsert. Jeg hadde aldri hørt om dette norske bandet før, og ærlig talt, så høres de ganske kjedelige ut på youtube. Men jeg gav dem en sjanse. På billetten stod det at konserten skulle begynne kl.24.00. Etter et elendig oppvarmingsband og en haug med venting, begynte bandet å spille klokken 03.00. Det var verdt å vente på, og de lagte god stemning. Kan absolutt anbefales!

Torsdag kveld var kinokveld. Forrige gang vi var på kino skulle vi se den spanske filmen Biutiful. Kassadama måtte spørre flere ganger om vi virkelig skulle se denne spanske filmen, den hadde heller ikke engelsk tekst. Denne gangen skulle vi se en argentinsk film, men denne gangen fikk vi ingen spørsmål. Filmen handlet om en kineser som var lost i Buenos Aires, og vi syntes den var veldig morsom. Vi lo på helt forskjellige steder i filmen enn det argentinerene gjorde, men hva gjør vel det? Vi har jo alle forskjellig humor.

Giulias argentinske venn, Gaston kom på besøk på fredag. Dette var en fyr som virkelig kunne lage mat. På taket grillet han det beste svinekjøttet jeg noen gang har smakt, og vi satt der oppe helt til det ble så kaldt at vi måtte komme oss i hus igjen. Etter det var det tid for "ting man kan gjøre i Buenos Aires og ikke i Norge", et prosjekt Ragnhild og Thekla hadde funnet på, men som jeg heiv meg på. Vi gikk på kino kl. 01.30 og til chipsen kjøpte vi hver sin øl. Filmen var elendig, så vi gikk etter en halvtime. Da var det tid for bowling. Vi bowlet to runder, og ingen av oss klarte å få strike. Men jeg vant, og det hjelper på stemningen;p Vi hadde planer om å bestille drikke på døra også, men tiden gikk ifra oss. Plutselig var det tidlig på morgen og leggetid.

Tagliatelle med kjøttrester fra grillingen kvelden før stod på menyen lørdags kveld- og jeg har ikke ord for hvor godt det var! Vi så landskampen mellom USA og Argentina i mørket, pga. earth hour, og resultatet var meget overraskende må jeg si (1-1). Etterpå tok vi bussen til San Telmo hvor det var en konsert med galne argentinere som spilte bl.a. trombone, fløyte og trekkspill. De lagte mye liv, og vi hoppet inn i flokken. At ingen ble skadet i all denne hoppingen er et under, og heldigvis klarte vi å holde sammen. Etterpå gikk vi på en konsert der de spilte tangomusikk. Det var et veldig bra band, og folk var flinke til å danse. Den siste sangen var en blanding av salsa og tango, og det var skikkelig kult. Vi var også på et museum som hadde lagt ei krokodille av datautstyr. Først skjønte jeg ikke hva som var så spesielt med gamle datating, men da jeg så krokodillen, så var det jo egentlig ganske kult.

På søndag reiste Ragnhild, Tone, Thekla, Sofia, Emma og jeg til El Tigre. Her var vi i en fornøyelsespark hele dagen. Det gikk mye tid i å stå i kø, men vi fikk kjørt noen kule karuseller. På slutten av dagen gikk vi gjennom verdens dårligste spøkelseshus, men vi fikk oss iallfall en god latter. På kvelden var det en sliten Kristine som gikk til sengs. Det tar på med langhelg.

Mandags morgen kom endelig Maren hjem igjen med solbrent nase:)