Storbyferie og sydenliv

Vi var veldig spente på hvordan turen over grensa ville gå uten pass, men det viste seg å være lettere enn vi trodde. På den ecuadorianske siden så alle på meg to ganger da jeg bare hadde en papirlapp fra det norske konsulatet, og i passkontrollen var de litt skeptiske, men alt i alt gikk det veldig greit. De var litt vanskeligere å ha med å gjøre på den colombianske siden, men etter en times smiling og vifting med håret, kom vi oss gjennom der også. Han ene vakten ble så fascinert av Maren at han ville gifte seg med henne, men hun lo det høflig vekk. Det gikk fort å bestille nytt pass på den norske ambassaden, men ventetiden var lang. Jeg fikk passet igår, akkurat i siste liten siden kapteinen trengte alle sine pass to dager før reisen.

Den første som klarer å tippe riktig på hvor mye dette korset veier skal vi spandere ei drikke på! Det er 16 m. høyt.

Vi startet i Bogotá, der vi besøkte Juan aka Vannkopper. Vi var en kjapp tur innom saltkatedralen, men den var igrunnen ikke så veldig spennende. Den første natten ble brukt til monopolspilling med noen venner av Juan, og de lærte fort ordet "vannkopper" de også. Dagen etter hadde vi lyst til å kose oss med en skikkelig god middag, men ingen hadde noen gode middagsforslag. Maren utbrøt plutselig "Kristine kan lage fiskegrateng!". Jeg ble litt paff, siden jeg aldri har lagt det før i mitt liv, men siden det fristet med fiskegrateng, tenkte jeg at det var verdt et forsøk. Siden Juan ikke hadde miksmaster i hus, var det han som fikk jobben av å piske eggehvitene stive. Maren stod for oppvasken, og jeg stod for kokingen. Resultatet ble veldig bra, og vi ble gode og mette:) Etter en god middag var det tid for å teste utelivet i Bogotá, og tipp hva vi fant der!? Flor de caña. Hadde jeg kunne laget facebookhjerter her, hadde jeg gjort det! Siste dagen reiste vi ut en hel gjeng (ca. 15 stk) og kjøpte colombiansk grillmat. Det var skikkelig koselig, og en bra avslutning på oppholdet i Bogotá.

Etter noen fine dager i casa de Juan, gikk turen videre til Cartagena. Dette blir omtalt som Colombias fineste by, men vi var ikke akkurat så veldig imponerte til å begynne med. Vi har funnet ut at den er finere når du kommer inn i byen, og bort fra trafikk-kaoset. Men stranden var skikkelig utrivelig, derfor tok vi båt til Playa Blanca (som betyr "hvit strand") hvor vi ble litt svidde begge to. Der var det skikkelig fint, men idyllen ble litt ødelagt av alle selgerene.

Siden vi er så glade i vulkaner, måtte vi besøke den 15 meter høye gjørmevulkanen to timer utenfor Cartagena. Istedet for å sprute ut lava, ligger det gjørme oppi krateret som vi kunne bade i. Turistplass = selgere. Da vi steig oppi gjørma var det tre massører klare til å ta imot deg, og her måtte vi si "no, gracias" mange ganger før de slapp taket. På kanten var det en fotograf, og det var greit. Da vi skulle ned til innsjøen for å vaske av oss all gjørma var det fullt av kvinnfolk der som var klare til å vaske oss. Vi prøvde å si "no gracias" her også, men de tok bare tak i deg, hellte vann over hodet og reiv av bikinien for å vaske den også. Vi hadde bare tatt med oss busspenger, så de fikk ikke sugd ut så mye penger av oss. De var litt sinte da vi reiste.

Turen videre gikk til Taganga, et dykkeparadis, men ikke så mye annet å gjøre der. Der tok vi Advanced kurset, så nå kan vi dykke ned til 30 meter. Guiden vår skulle vise hvor stort trykk det var der nede, så han knuste et egg, men plomma var fortsatt like hel, så den kunne vi spille ping-pong med. Typisk meg å slå litt for hardt slik at plomma knuste.. I tillegg fikk jeg prøve natt-dykk, det var skikkelig kult. Da fikk vi sett forskjellige type hummer og krabber også. Maren stakkar sprakk sinusåren, så hun måtte ta en liten pause. Heldigvis kommer det flere dykk! Høydepunktet var siste dykket da vi fikk sett en svær rokke. Livet under vann er rett og slett helt fantastisk:)

Imorgen starter seilturen til Panama. Vi gleder oss veldig!

Det er ikke alltid alt går som planlagt...

Cotopaxi

Vi ankom Quito med bare et par dager igjen av hjemmeeksamen, og de dagene ble stort sett tilbragt foran pc-skjermen. Da vi fikk levert oppgaven på torsdags kvelden/natten, var vi klare for å feire på fredagen. Siden vi er så himla sporty, tenkte vi at vi kunne feire med å bestige Cotopaxi- verdens høyeste aktive vulkan på nesten 5900 moh. Vi møtte opp på kontoret til reisebyrået for å prøve utstyr og for å treffe guiden vår. Med fleece-bukser, bobleklær og finlandshette ble det ganske hett på kontoret. Vi skulle iallfall ikke fryse på turen!

Vi kjørte ut av byen, gjenneom Cotopaxis nasjonalpark og opp i høyden. Vi måtte gå ca. en time for å komme helt opp til hytta vi skulle tilbringe kvelden i. På veien møtte vi mange skolebarn som hadde vært på dagstur. Mange hadde samlet snø i halvliterflasker- var litt spesielt å se. Snø tar vi for gitt i Norge, mens disse barna ser kanskje snø bare denne ene dagen? Hytta lå på 4800 moh. og vi følte oss overraskende fine i formen. Dette blir bra tenkte vi! Vi ble vekket klokken 12 på natta, dessverre var ikke Maren like fin i formen da. Da hele middagen plutselig lå på gulvet fant vi ut at hun kanskje burde slappe av og hvile denne natten. Dermed ble det bare jeg og guiden som gikk ut på tur.

Den første timen gikk sent, men greit. Det var en perfekt natt å gå tur på. Skikkelig stjerneklart og en fantastisk utsikt over Quito. En liten stund senere begynte høyden å kødde med systemet mitt også. Frokosten kom i retur, men etterpå følte jeg meg mye bedre. Jeg kjente for nesten hvert steg jeg tok at det ble vanskeligere å puste. På ca. 5000 moh. begynte vi å gå på en isbre. Noen plasser måtte vi gå fort, mens vi kunne sitte og slappe av andre steder. En plass måtte vi til og med klatre, da var ishakka god å ha.

På 5500 moh. var jeg så tappet for energi at vi måtte snu. Og godt var det da jeg spydde en gang til et halvt minutt etter at vi hadde snudd. Jeg er fornøyd med turen, toppen kan jeg nå en annen gang;) Da skal jeg iallfall være med avklimmatisert først! Da jeg kom ned til hytta fant jeg Maren i den verste tilstanden jeg noen gang har sett henne! Rødsprengte øyne og blå kinn, det var bare å pakke sekken og komme seg nedover så fort som mulig!

Galapagos

I siste time bestemte jeg meg for å reise til Galapagosøyene. Verken penger eller moral klarte holde meg tilbake. Unnskyldningen får være at jeg en dag skal undervise i naturfag, og da er det fint å kunne fortelle at jeg har gått i Darwins fotspor. Det var nemlig på Galapagosøyene at han foretok interresante observasjoner av det unike dyrelivet på øyene. Disse studiene fikk senere betydning for boka "Artenes opprinnelse", hvor man blant annet finner teorien om naturlig utvalg.

Galapagos består av 13 ulike øyer oppstått av vulkansk aktivitet under havoverflaten. Dyrelivet er unikt da de har levd isolert på disse øyene i flere millioner år og mange av artene lever kun her. Siden de heller ikke har hatt naturlige fiender, er både pattedyr, reptiler og noen fuglearter helt uredde for mennesker. En kan gå helt nær dyrene uten at de vil flykte fra deg.

Jeg var fremme på øya St.Cruz i 1 tida på dagen, og før jeg hadde funnet et sted å sove ble jeg rusjet avgårde på båttur. Jeg løp inn på et offentlig do og fikk skiftet til bikini før jeg løp tilbake til båten som var mer enn klar til å dra. Jeg hoppet oppi, smilte fint og spurte: så, que pasa? Det ble en fin tur hvor jeg fikk snorklet, sett haviguaner, røde krabber og seler. Litt skuffet var jeg over at jeg ikke fikk sett haien som sirklet rundt mens vi snorklet, men den skuffelsen forsvant neste dag. Da jeg kom tilbake fra båtturen stod han godeste Freddy der, en kraftig eldre kar som ville tjene penger. I full forvirring sa jeg ja til å betale ham 400 dollar for dykking, tre landturer, hotell og mat. Jeg angret litt på dette, så jeg sa at jeg ikke ville betale for denne pakken allikevel, fordi ubesluttsom som jeg er, ennå ikke visste hva jeg hadde lyst til å gjøre. Han ble litt oppgitt stakkars, men etter å ha diskutert litt så godtok han depositumet jeg hadde betalt før båtturen og viste meg et billig hotell. Jeg var fornøyd med det og fant ut at det ble penger spart.

Dagen etter var jeg klar for dykking. Det kriblet i hele kroppen, jeg hadde hørt at det var store sjanser for å se hammerhai og store rokker. Og det fikk jeg sett, en hel flokk på ca 6-7 hammerhaier, flere hvit-tipphaier, rokker og masse småfisk. Jeg var helt i ekstase og glemte nesten å puste, noe som ikke er så lurt :P Jeg hadde to dykk iløpet av dagen og var superfornøyd. Jeg hadde veldig lyst å dykke dagen etter også, men det ble ikke som planlagt. Jeg hadde nemlig store smerter i ørene da jeg dykket og var ganske så tett etterpå. Dagen etter var det ikke blitt bedre. så jeg spurte om råd og ble anbefalt å vente 2 uker, hvis ikke kunne det bare forverres. Så da hørte jeg på ham da, og skuffet var jeg jo, men det ble en herlig dag likevel. Jeg gikk til en nydelig strand med hvit puddersand og ble sittende i min egen verden til jeg ble litt solbrent. Så vandret jeg tilbake og ordnet en tur for å se på store landskilpadder.

Etter 3 dager reiste jeg tilbake til Quito, godt fornøyd med turen, selv om jeg ikke fikk tid til å oppleve så mange øyer. Kanskje jeg må tilbake dit en gang, hvis ikke turisme blir forbudt innen den tid. Mennesket er nemlig dyrelivets verste fiender. Det ligger store pengesummer i turismen og øyas infrastruktur blir stadig utvidet. Jeg tror egentlig aldri at øyene kommer til å bli lukket for turisme fordi penger ofte råder høyt over moral. Jeg må vel innrømme at min egen egoisme også råder over moralen for denne gang. Jeg hadde en veldig flott opplevelse og angrer ikke på at jeg reiste dit.

Montañita og Baños

Jeg hadde lite lyst til å være igjen i byen, derfor tenkte jeg at jeg skulle reise til kysten. Jeg tok bussen til Montañita i håp om å få surfet litt. På veien traff jeg en brite og en canader som trengte hjelp med spansken, og etter det ble det bare til at vi hang sammen. Det var overskyet og lite spennende, så vi tok turen videre til Baños. Der turte jeg å spise pizza på restaurant for første gang på fire mnd, og opplevelsen denne gangen var bedre enn den forrige. Jeg hadde også meldt meg opp på strikkhopping, men etter to timer med venting ga jeg opp, og gikk for å få pengene tilbake. Det skulle vise seg å være vanskeligere enn jeg hadde trodd, men jeg fikk de til slutt. Jeg tror hvis jeg ikke hadde kunnet språket, hadde jeg aldri fått de.. Etter det bar det tilbake til Quito for å møte Maren og for å reise til Colombia.

Stress å miste pass!

Etter at vi hadde satt oss på bussen kom det ei jente og sa til oss at vi hadde tatt plassen hennes. Vi ble enige om at hun kunne sette seg lengre framme. Jeg var tørst, og grep etter sekken min. Dessverre var den allerede borte. Da begynte strevet med å finne den norske ambassaden, som forresten ikke finnes i Ecuador. Vi fant mange andre ambassader og konsulater, men ingen norske. Vi gikk inn på det vi trodde var en café, shabbye og med store ryggsekker. Det viste seg å være en fin hotell-restaurant. Heldigvis fikk vi mat, og da var vi fornøyde. Videre gikk turen til politistasjonen, der de faktisk hadde et eget kontor for folk som har mistet ID. Dagen etter var fridag, så da fikk vi heller ikke gjort noe, og dermed ble det ei ekstra helg i Quito. På mandagen fikk jeg noen papirer som sa jeg kunne reise til Colombia, så nå satser jeg på at ambassaden der klarer å ordne noe.

Marked og Mitad del Mundo

For å få noe ut av helga reiste vi på marked. Etter mange elendige forklaringer fant vi til slutt et marked som lå i gåavstand fra hostellet vårt. Vi svidde av litt penger der før vi gikk hjem og så slutten av Champions League finalen. Heia Barcelona:)

Søndagen reiste vi til Mitad del Mundo, som betyr midten av verden. For de som ikke visste det, ligger Ecuador midt i verden. Vi var i planetarium og hørte om solsystemet, og knipset bilder med monumentet. På bussen hjem var det en rapper som improviserte med å lage en sang om alle som satt på bussen. Det var veldig kult, og god underholdning.

Så de pengene vi hadde planer om å spare ble brukt og litt til;p

Chile

Etter to dager i buss var vi fremme i en liten cowboy-landsby som heter Panguipulli. Det kan nevnes at på bussen ble Maren og jeg enige om å massere hverandre, siden vi var litt stive og støle etter tre dager i heia. Jeg var den som skulle få massasje først, og jeg satt og ynket meg i smerte da en rumensk lege spurte om han kunne gi noen tips. Det endte opp med 40 minutter med massasje på begge to, pluss han knakk opp både nakke og rygg. Fint bussliv:)

Siden hjemmeeksamen var igang, hadde vi ikke så mye planer for Panguipulli enn å besøke Benjamin. Vi reiv oss i håret på dagtid over argentinsk historie på 40-tallet, mens på kveldstid hang vi med Benjamin og hans to canadiske kamerater, Tom og John.

Da helgen kom reiste vi til Puerto Montt i håp om å få sett pingviner i Chiloé. Dessverre hadde alle pingvinene dratt sørover, så vi nøyde oss med en båttur i stedet. En gammel mann og hans barnebarn viste oss rundt i nærheten av der de bodde. En koselig dag! På kvelden var det ut på restaurant og spise skikkelig kjøtt. Der kom det plutselig en gjeng med trubadurer som underholdt oss med sine middelalderklær og livlig musikk. Maren og jeg ble bedt opp på dans, mens Benjamin stod og flirte bak kameraet.

Videre gikk turen til Santiago. Der var vi på selveste 17.mai, og på forhånd hadde jeg store planer om å reise til den norske ambassaden for å feire grunnlovsdagen vår. Dessverre hang vi etter med hjemmeeksamen, så det ble mer riving i håret over politikk og sånt som er litt vanskelig å forstå seg på.

Chile er det dyreste landet i Sør-Amerika, og det rev godt i lommebøkene våre. Vi ble derfor enige om å ta turen til Ecuador, hvor prisene er minst halvert.

Benjamin passer godt på jentene!

Patagonia

Her kommer et litt sent innlegg om flotte kalde Patagonia. På denne tiden leste vi facebookoppdateringer om varmt herlig vær i Norge, og mens dere nøt de første vårtegn med varme solstråler, så nøt vi kalde vindpust og de første vintertegnene i Argentina. Som Kristine skrev i forrige innlegg så hadde vi endelig kommet til kulden sør i Argentina. Planen vår var å gå W-trek i Torres del Paine, et nydelig naturmråde på grensen mellom Chile og Argentina. Men siden det er lavsesong i patagonia og alle hyttene langs trekket var stengt, så bestemte vi oss for å reise til El Chalten. Her fikk vi noen flotte dagsturer i høstfarget skog langs høye snødekte fjell. Det var utrolig deilig å endelig kunne puste inn frisk kald fjelluft og kjenne at kroppen var i bevegelse etter 3,5 måned i storbyen. Ren befrielse. Mer enn det trenger jeg ikke skrive, for bildene taler for seg :) Forresten så var det flaks at vi ikke bega oss ut på telttur i Torres del Paine, for den ene dagen regnet det konstant. Vi ble søkk gjennomvåte helt inn til undertøyet, skoene surklet og etter 7 timer i striregn var det herlig å ta en varm dusj istedet for å legge seg inn i et telt i håp om at natten ikke skulle blir for kald.

En av dagene gikk med til brevandring på den kjente isbreen Perito Moreno. Turen i seg selv var ikke noe å skryte av, da vi vandret på rekke og rad med en gjeng andre turister. Heldigvis slapp vi unna amerikanerne siden vi slengte oss på den spansktalende gruppa. Vel, vi møtte nå på to karer fra Brasil som ville snakke engelsk, men vi svarte bare tilbake på spansk. Vi har funnet ut at det er best å late som om vi ikke kan engelsk slik at vi får praktisert språket vi har lært. "No hablamos ingles"! Selv om vi begge var enige om at isbrevandringen ikke var verd pengene vi betalte, så fikk vi nå ihvertfall ta på snø og smake iskaldt brevann.

Nok et semester over

Da var vi ferdige med nok et semester. Neste uke skal vi ha hjemmeeksamen, og så er vi ferdige med et årsstudium i Spansk og latinamerikastudier. Det har gått utrolig fort, og det er faktisk litt kjipt at vi ikke skal studere mer spansk. Nå har vi alle muligheter for å bli skikkelig flinke i dette språket, og så skal vi plutselig avslutte. Vi får bare være flinke til å praktisere på reis;)

På fredag hadde vi avslutningsfest. Det var ganske trist å si hade til folk vi har hengt så mye med og blitt så godt kjent med. Así es la vida. Det blir nok en del sammenkomster når vi kommer tilbake til Norge. Det var også supertrist å ta avskjed med gjengen i Diaz Velez, stedet som har vært vårt hjem i 3,5 måneder. Heldigvis er ikke avstandene så store i Europa, og jeg er sikker på at vi treffes igjen!

Nå er Maren og jeg i El Calafate, et lite sted helt sør i Argentina. Her kommer det røyk ut av munnen når vi puster, vi ser snø på fjellene og det er ulovlig med bæreposer. Det var godt å komme ut av flyet og trekke skikkelig frisk luft igjen. Vi ønsker å reise nedover til Torres del Paine for å gå trekking, men siden det er lavsesong, er det lettere sagt enn gjort. Hvis vi ikke kommer oss dit, reiser vi til et annet sted og tar en del dagsturer. Videre går turen videre til Chile hvor vi skal besøke Benjamin, som jeg gikk i klasse med på videregående. Det gleder vi oss til:) Når jeg leverer hjemmeeksamen tenker jeg å feire med vinsmaking i Mendoza, mens Maren vil se om hun kan få stå på ski i Barriloche.

Videre har vi planlagt å reise til Colombia for å besøke Juan/Vannkopper. Vi planlegger å være ca. tre uker der, siden det er så stort og spennende land. Fra Colombia skal vi på seiltur til Panama. Der skal vi slikke sol et par dager, hvis vi gidder, før vi flyr tilbake til Norge. Vi har ingen datoer planlagt, men vi er i Chile til rundt 20.mai, vi skal være nesten hele Juni i Colombia, seilturen tar ei uke, og hjemreisen fra Panama City er som dere vet den 30.juni.