MOMOTOMBO!

Dagen etter muntlig spanskeksamen bestemte jeg, Kristine og Petter oss for å bestige Nicaraguas tøffeste og hardeste vulkan. Den er beskrevet som vanskelighetsgrad 5/5, noe vi fikk erfare baade fysisk og psykisk. Momotombo er en aktiv vulkan som ruver nesten 1300 meter opp mot himmelen. Heldigvis har den ikke hatt utbrudd siden 1905.

Klokken 04.30 var det på tide å stå opp, inn med mat og drikke, på med sekk og fjellsko. Gjengen bestod selvfølgelig av de aller tøffeste :P Halve gruppa var guider, da det er sjelden vulkanhiking til Momotombo blir arrangert. Resten av gruppa bestod av oss nordmenn og et par fra statene. Litt trette men klare for utfordringer kjørte vi avgårde. Veien inn til startpunktet kan vel egentlig ikke kalles en vei, men snarere en ulendt jungelsti, og siden regnet hadde grovet dype groper i stien, startet turen et godt stykke tidligere. Stigningen begynte med det samme, og vi forstod at vi hadde en hard dag foran oss. Heldigvis var det ganske overskyet, noe som er bra for utholdenheten. Ved det tøffeste punktet var det veldig bratt og underlaget bestod av løs grus, noe som gjorde at vi gikk to steg frem og skled et tilbake. Vi måtte være forsiktige med hvor vi plasserte beina slik at vi ikke utløste store steiner, noe som faktisk skjedde i det ene tilfellet. En stein på størrelse med 3 knyttenever løsnet og fòr nedover vulkanryggen i enorm fart. Steinen utløste et skred av småstein, og det var akkurat som å se hundrevis av hoppende stein på vannet. Man kunne skimte støvskyer helt ned til bunnen av vulkanen. Litt skrekkslagne og fasinerte over hendelsen, fortsatte vi med godt mot oppover det bratte henget, og ropte "Rock" hver gang det løsnet en liten stein.


Etter 3,5 timer, et par liter svette, og hundrevis av steg senere nådde vi toppen. Momotombo pumpet ut svovel fra krater og sprekker, og utrolig nok finnes det flust med insektsliv i denne eimen av svovel, noe Kristine fikk erfare, "twice"! Hun ble nemlig stukket av en veps, først en gang i armen, så en gang til i fingeren. Siden Kristine har fått påvist allergi mot veps tidligere, ble jeg veldig bekymret for henne. Det var ikke mange minuttene vi ble værende på toppen før vi bega oss nedover igjen. Nedturen ble den største utfordringen. Ingen forlater Momotombo uten å ofre noe. For min del ble det både blod og svette.


Den beste måten å komme seg ned det bratteste partiet er å skli nedover den løse grusen som om en har skøyter på beina. Det var veldig gøy, og jeg fòr nedover så lett som bare det. Men så kom jeg til et platå. Jeg prøvde å plassere beina der grunnen var fast, men plutselig løsnet det en stein som førte til at hele grunnen utløste under meg. Det føltes nesten som om jeg stod på en bre, og da"breen" sprakk, fløy jeg nedover platået med håret til værs og landet halvveis på beina før jeg skled et lite stykke videre i stein og grus. Kristine fortalte at plutselig så forsvant jeg, og en kunne bare se røykskyen etter det blonde hodet som fòr nedover skrenten. Det gikk heldigvis veldig bra. Jeg endte bare opp med noen skrubbsår på beina. Blodig og gravskitten fortsatte turen nedover. Heldigvis gikk det også bra med Kristine, ingen allergiske reaksjoner. Hun tåler tydeligvis nicaveps :)

Utflukten endte opp i Laguna del Tigre, en lagune omkranset av tett jungel der selveste Momotombo speiler seg i det stille vannet. En gang i tiden lusket det jaguarer inne i de grønne tette skogene. Vi legger på svøm i badekarvarmt vann og nyter stillheten. Det er virkelig et vakkert område, og en kjenner følelsen av frihet når en flyter på ryggen og ser opp mot himmelen. Nok klisjeprat nå..På bunnen av dette vulkankrateret ligger forresten kameraet til Kritine. For ca en måned siden var vi på klassetur her og lekte oss med kameraet. Snoren røk og det sank så fint nedover mot bunnen uten en lyd. En gang i fremtiden er det kanskje noen som finner kameraet med minnebrikken fortsatt inntakt. Da vil de oppdage masse rare bilder av glad norsk ungdom ;)