Costa Rica - Pura Vida

Det var tidlig søndag morgen da Maren og jeg satte oss på bussen til Costa Rica. På bussen samlet de inn alle passene, og etter en stund kom passmannen tilbake med den beskjeden at vi hadde vært 92 dager i Nicaragua, altså to dager mer enn vi hadde lov til. Dermed måtte vi betale en bot på 4$ for hver dag vi hadde vært for lenge i landet. I og med at det hadde kostet oss 10$ å fornye visumet, vil jeg si at vi kom ganske greit ut av det.

Etter en del timer i buss, og et par timer ved grensen, kom vi fram til San Jose. To blonde jenter på tur alene i verden, og tror du ikke vi klarer å bli grådig lurt? Taxisjåføren vår fortalte oss at alle hostel er fulle i helgene, og siden vi ikke hadde reservert, kunne han "hjelpe" oss med å finne et annet bra hostel. Han tok et par telefoner for å forsikre seg om at det hostellet vi ville på var fullt, men hvem han egentlig ringte, det er det ingen som vet. Ikke nok med det, men han tok også veldig mye for denne taxituren. Etterpå leste vi både på internett og i guideboken at siden konkurransen mellom hostellene er så stor, er det ofte at taxisjåfører prøver seg på sånne frekkiser, og de får også profitt for denne jobben. Vel, hva annet kan man si enn "learning by doing".

Dagen etter kom vi oss fort ut av hostellet og reiste til et hostel vi ønsket å bo på. Der var det faktisk ganske fullt, men de hadde noen senger i gangen vi kunne sove i. Vi godtok det, det var tross alt ganske billig der.

På kvelden tok vi bussen til et gigantisk kjøpesenter for å gå på kino og se Harry Potter. Det ble en sen forestilling på oss, og da vi kom ut av senteret ca. i halvett-tiden, var det ganske tomt rundt oss. Vi gikk langs veien i håp om at det skulle komme en taxi kjørende forbi. Det gjorde det altså ikke, og i tillegg regnet det. Vi fant til slutt et hotell der vi tenkte vi kunne spør om hjelp til å ringe etter taxi. Da vi kom inn i foajeen stod vi bare å måpte begge to. Det var flere etasjer med julepynt, gullbelagte vegger og ikke ett støvfnugg på gulvet. Der stod vi klissvåte, med hengslete klær og forvirra uttrykk. At det koster 800$ for en natt, sier litt om det hotellet. Vi fikk bestilt taxi og mens vi stod og ventet, kom vi i snakk med den ene pikkoloen. Han ble mer og mer sjokkert for hver beskrivelse vi ga av hostellivet vårt; at vi deler rom med 8 andre, har 3 doer på 30 stk, og at frokost ikke var inkludert. Det føltes som om vi var fra to forskjellige verdener.

Siden Maren fikk besøk, bestemte jeg meg for å reise til kysten, nærmere bestemt Santa Teresa. I San Jose var det 15-20 grader kaldere enn i Nicaragua + vind og regn. Da var det godt å komme til en plass der det var sol og varme igjen. I Santa Teresa traff jeg på Hedda og Anniken. Koselige folk på et koselig sted:) Etter å ha klødd meg i hodet over hjemmeeksamen et par dager, der jeg forresten skreiv om kjønnsrelasjoner i Latin-Amerika, kunne jeg bruke de siste dagene til soling og surfing i solnedgangen:) Det ble en del fall til å begynne med, det ene resulterte i et skikkelig mageplask, men etter en stund klarte jeg å stå oppreist. Dette var første gangen jeg surfet uten instruktør, og det var skikkelig gøy å få det til!

Jeg reiste tilbake til San Jose for å ta fly videre til Peru. Men før flyet gikk, rakk jeg en formiddag med Sissel og Ragnhild:) Det var skikkelig gøy å treffe dem igjen, og hvem vet hvem jeg plutselig treffer på neste gang?

Kort oppsummert kan man kalle Costa Rica "Lille-Amerika". Pga. mange amerikanere som ferierer der kan befolkningen ganske godt engelsk. I tillegg finner man McDonalds, Pizza Hut og KFC på hvert eneste gatehjørne og litt til. Nei, Costa Rica er ikke på min topp-liste over land jeg har vært i, men jeg hadde allikevel en fin tid her.