Julefeiring i Amazonas

Vår jul:

Juletre: regnskog
Julemusikk: the best of howlermonkeys & screaming pija
Julelys: ildfluer
Julemiddag: ris og sardiner
Julebrus: vann fra tre
Julesnop: kokosnøttlarve
Juleakkevitt:sapupara
Julegaver: armbånd og origamifigurer av tre
Julebukk: mygg (blodbukk), maur, parasitter og biller

Dag 1: Vårt første møte med Amazonas i Brasil

Vi har begge opplevd Amzonas før, Maren i Peru og Kristine i Bolivia. Vi var ikke mettet på opplevelsene, og hva er vel bedre sted å komme inn i den dype jungelen, enn nettopp Brasil? Siden begge har prøvd de elementære tingene som å sove i lodge, gå småturer i jungelen og sett dyr som apekatter og fugler, spurte vi om det var muligheter for å komme dypere inn i jungelen. Vi fikk snekret sammen et opplegg på seks dager, der vi sov to netter i lodge, og tre netter ute blant taranteller og slanger. Dette var med andre ord ikke en vanlig turisttur.
Vårt første møte med guiden vår, Matias, var så som så. Vi møtte han på kontoret dagen før vi skulle reise. Han satt litt tilbakeholdent og tygget tyggis og han hadde t-skjorte med System of a Down. Maren ble gira da hun så t-skjorta, og tenkte han må være en kul fyr. Etter hvert som vi stilite spørsmål, og fikk enstavelsesord til svar, syntes vi han var mindre kul, og han virket kanskje en smule overlegen. Det siste han sa før vi begynte på turen var: "I hope you girls are very strong."


Vi var klare til å reise 08.30, etter at David (vår turopporatør) hadde fått noen til å fikse skoen til Maren. De skoene er en egen historie som dere vil få servert senere en gang. Vi ble kjørt til en kai hvor vi skulle ta båt et lite stykke, før vi skulle kjøre litt mer bil og litt mer båt. På veien plukket vi opp Scott, en amerikaner som skulle være med oss på tur.

På båtturen krysset vi Rio Negro og Amazonaselven. Man kunne se hvor skillet gikk, da den ene elva var brun mens den andre var svart. Den brune elva var også kaldere enn den svarte, en merkelig, men interessant observasjon.
Da vi ankom lodgen fikk vi oss en god lunsj, før vi fikk en liten forsmak på jungellivet. Vi vandret i skogen i ca. 4 timer, uten å se så alt for mange dyr. Siden det kommer så mange turister til akkurat denne plassen, forsvinner dyrene. Logisk egentlig. Vi fant derimot kokosnøttlarver som både Maren og Scott fikk smake. Det var ikke en tredje til Kristine, så hun fikk fint vente til en annen anledning. Hun fikk en prinsessekrone som Matias laget av blader, og var fornøyd med det.
Maren fikk ei vifte som hun kunne bruke når det ble litt for hett. Inntrykket vårt av han hadde forresten endret seg betraktelig til nå, og vi tror hans inntrykk av oss også var forandret. Er jo ikke rart han var litt skeptisk til å bringe to blonde jenter til jungelen.



Vi vil gjerne fortelle litt om Scott. Han hadde rett og slett ikke peiling på hva han hadde begitt seg ut på. For det første hadde han pakket en 60 l. sekk med alt for mye klær. Da vi spurte om han hadde pakket sovepose, fikk han et bekymret uttrykk og spurte: "Are you serious? Do you have sleepingbags with you?". Vi fortalte ham at vi skulle jo tross alt sove ute i jungelen i hengekøyer. Han ble enda mer bekymret og så mer og mer ut som et spørsmålstegn. Ja, vi skal gå mange timer til dagen, og vi må finne maten vår selv fortsatte vi. "Why have nobody told me this??". Det skal sies at mannen var sporty, han pakket om sekken, og sov i shorts og t-skjorte om natten.
På kvelden slappet vi av med uno og domino før vi la oss i sengene våre med myggnett over oss.

Dag 2: Livet langs elva

Denne dagen ble for det meste brukt i båten. Vi kjørte rundt på elva i håp om å observere spennende dyr, og vi fikk ønskene våre innfridd.

Vi så iguaner, fugler, hauker og capuchino-apekatter som hoppet i trærne. På ettermiddagen reiste vi ut på pirajafisking. Maren og Scott fikk masse småfisk. Kristine fikk ikke så mange fisk, men hun fikk to store som senere ble servert til middag. Det var ikke så mye kjøtt i fiskene, nesten bare bein, men smaken var veldig god.

Etter at mørket hadde kommet frem var det tid for å lyse etter kaimaner. Vi så røde øyner som lyste i mørket, både på land og i vann. Matias prøvde å fange et par, men de var kjappe. De kan ligge helt urørlige, og med et lite byks, er de plutselig en helt annen plass. Han klarte til slutt å fange en som vi fikk både klappe og holde. Matias åpnet kjeften på kaimanen sånn at vi kunne se at den ikke har tunge, og derfor sluker de maten. Vi fikk også se hvordan øyet fungerer. Når kaimanen er under vann får den en slags linse over øyet som gjør at den kan se klart her også.

Dag 3: Eventyret begynner

Denne morgenen stod vi opp 05.30 for å få med oss soloppgangen. Vi dro ut på båttur, og vi så mange delfiner som lekte seg mens sola var på vei opp.

Plutselig så båtføreren vår, Claudio, et dovendyr som satt og slappet av i et tre. Hvordan han klarte å se det dyret på så mange meters avstand vet ikke vi, men Matias klatret iallfall opp i treet for å hente det ned til oss. Han tok tak i foten på dovendyret, men han glapp taket, og vi så bare en hårete ball som falt gjennom greiner og blader, og landet med et dunk i bakken. Vi gispet og visste ikke helt hva vi skulle gjøre. Vi var veldig nervøse for det stakkars dyret, og vi så for oss at det hadde brukket ryggen eller noe. Det hadde det heldigvis ikke, det gikk utrolig nok helt fint. Det så egentlig ikke ut som om dyret reagerte på fallet en gang. Vi løftet han opp, og i tur og orden fikk alle holde ham. Han var veldig søt og vi ga han masse kos. Etterpå klatret han fint opp i treet igjen for å sitte der og dovne seg.

Da vi kom tilbake til lodgen spiste vi frokost og pakket sekkene våre. Vi fikk ladninger med nuddler, sardiner, vann, hengekøyer og myggnett. Utstyret tok mesteparten av plassen, så vi forberedte oss på å leve i samme klær i fire dager. Vi dro ut i båten og kjørte til vi kom til et hus langs elva. Der skulle vi plukke opp en tredje guide- Alonso. På veien stoppet vi og kjøpte kjeks.

Da vi kom fram til Alonso fikk vi rester fra middagen deres til lunsj. Det var veldig godt! Ute i hagen hadde han mangotrær. Maren skulle plukke til oss og hun måtte ty til spretteegenskapen sin. Hun nådde ikke mangoene på de første forsøkene, noe Matias ble litt overrasket/oppgitt over. "I could reach them with my backpack on" var kommentaren hans. Kanskje det var en vitamininnsprøytning, for Maren rakk iallfall mangoen på neste sprett:)

Vi kjørte litt mer båt før vi begynte å bevege oss innover i skogen. Nå var det ingen vei tilbake- vi hadde ingen muligheter til og snu, for kona til Alonso tok båten med tilbake til huset deres. Det første spennende dyret vi traff på var en giftig liten svart frosk med grønne striper. Denne sorten traff vi på flere ganger i løpet av tiden vår i jungelen. Vi gikk bare fire timer før vi slo camp. Vi fant noen velegnede trær som vi kunne feste hengekøyene våre i. Guidene fyrte opp bål, og vi kokte nuddler som vi hadde til kveldsmat.

Vi satt og hørte jungelen våkne til liv da mørket kom. Dette er noe annet enn byenes stressende lyder. Vi hørte også bushmaster (veldig giftig slange), og vi håpet bare at den ikke ville komme å bite oss i tåa i løpet av natten. Da vi skulle legge oss fant Scott en giftig liten edderkopp i hengekøya si. Han ble litt bekymret, hvor mange av disse kunne komme mens vi sov? Vi sovnet bekymringsløse i våre hengekøyer og sov i mange timer til neste morgen- det ordner seg alltid!

Dag 4: Lost in the jungle (igjen)..

Det første Kristine så da hun våknet denne dagen var en ganske feit bille oppå mygnettet. Den så ut til å like seg der, så den fikk fortsette å ligge der i fred. Det andre Kristine så var Maren som prøvde å lage bål slik at vi kunne få oss frokost. Det ble ikke så mye flammer, men da er det godt å ha noen mannfolk til stede som har gjort dette før. 1-2-3 så hadde vi bål.

Da vi satt og spiste fant vi billa som hadde vært på myggnettet i håret til Maren. Den ville ikke helt slippe taket, men vi klarte å fjerne den etter hvert.

Vi tenkte vi skulle ta en liten gåtur på ca. 4 timer før lunsj. Her vandret vi blant kamuflerende frosker, slanger vi kun luktet eller hørte lyden av, og dødelige taranteller.

Etter å ha gått en stund tok vi oss en liten pause. Matias sa at det var lett å gå seg vill når det var overskyet, for da hadde vi ikke solen å gå etter. Vi tok hintet, men med godt humør. Vi hadde det jo fint på tur. På turen fikk vi hvert vårt armbånd som Matias og Claudio laget av bark- årets julegave til oss:) Det begynte å regne, og vi måtte søke ly under noen palmer. Der stod vi ganske godt uten å bli altfor våte. Før vi begynte å gå igjen slukket vi tørsten ved å drikke vann fra en trestamme. Alt en finner i jungelen altså!

Ikke noe problem å gå seg vill i jungelen, det var bare å kommunisere via trærne. Claudio slo dermed machetekniven sin i store trerøtter som hørtes hule ut. Da Alonso svarte på samme måte fra campen, kunne vi bare følge lyden. Da vi kom tilbake hadde Alonso laget et tak av presenning slik at alle tingene våre ikke hadde blitt våte. Han fortalte om en giftig slange (Feardelance) han hadde funnet rundt der vi hadde sittet kvelden før, og den hadde han selvfølgelig drept, for det er det han gjør når han treffer på farlige dyr. Vi fikk sett "liket", men det hadde vært kulere å sett slangen i live..

Siden det hadde blitt litt sent på dagen bestemte vi oss for å bli en ekstra natt på denne plassen. Karene måtte hogge påler som vi kunne bruke til å feste hengekøyene våre på under presenningen. De var veldig sterke og de gjorde en meget bra jobb der de gikk og hogget tre med macheteknivene sine.

Dag 5: Julaften

Tenk at vi skulle feire jul i Amazonas! Dette hadde vi gledet oss til i over et halvt år. Julestemningen uteble, men dette var definitivt en bra dag med masse opplevelser. Dagens gåtur var på sju timer, og i løpet av disse timene fikk vi en haug med myggstikk. Vi kom ut av tellinga før vi hadde telt foten til Maren eller skulderen til Kristine. Heldigvis fikk vi ingen malariastikk (vi hadde forresten droppet malariatablettene i frykt for å få diaré). Andre dyr vi traff på veien var flere frosker, edderkopper og ikke minst taranteller. Maren var den første som fikk holde, og hun var litt nervøs. Men hun plukket den opp til slutt som om hun skulle plukket en blomst.

Kristine plukket den opp relativt kjapt, men det er alltid lett å gjøre noe etter noen andre har gjort det først. Vi så også skrapemerker etter jaguar og fotspor etter villsvin. Denne dagen var det Kristine sin tur til å spise kokosnøttlarve, så nå har vi prøvd det begge to.

Da vi fant en ny plass å campe, var det tid for å lage en real julemiddag med ris og sardiner. Ingen julemiddag uten dessert, som forøvrig bestod av en pakke kjeks. Akkevitten var byttet ut med sapupara, en brasiliansk sprittype. Det holdt med en liten sipp av den, men det gjør det som regel med akkevitten også. Vi er veldig fornøyde med julekvelden, men vi tenkte mye på dere der hjemme også, som kunne velte dere i pinnekjøtt og pakkesanger. Vi hengte opp hengekøyene, men vi måtte snart ommøblere pga. regn. Da var det opp med presenningen igjen, og vi fikk oss nok en god natts søvn.

Dag 6: Avslutning
Vi avsluttet turen vår med fellesbilder med campen, en rask middag hos familien Alonso, og en liten dukkert i elva utenfor huset hans. På båten laget vi vifter av tre, og Matias brettet en del dyr til oss. Dessverre har vi ikke nok plass i sekkene våre til å ta vare på disse, men de var veldig stilige! En bra avslutning på en fantastisk tur!!

TUDO BOM

På sykkeltur i Ubatuba

"Som å lære å sykle" heter det. Jeg kan ikke huske sist jeg satt på en sykkel, men ferdigheten var ikke glemt. Verken meg eller Maren er byjenter, så etter et par dager i Sao Paulo fant vi ut at vi ville bort fra storbyens mas og fjas. Etter å ha kjørt litt taxi, undergrundsbane og buss kom vi frem til et lite sted som kalles Ubatuba (vi valgte plassen pga. kult navn). Her leide vi sykler for å gå på strandjakt der det ikke var så mye turister. Vi syklet litt oppover og rant litt nedover. På veien møtte vi et par hindringer, men det stopper ikke noen vikinger fra Norge;) Etter å ha syklet en liten halvtime kom vi til en bitteliten koselig strand. Vi spiste is og slappet av på en stein mens vi nøt utsikten over havet.

Machu Picchu

OBS!!! Laaaangt innlegg..

Maren gjorde det for tre år siden, og nå var det endelig min tur til å følge den fantastiske inkatrailen til Machu Picchu. Jeg ankom Cuzco tidlig onsdag morgen, og jeg merket fort at denne byen lå i høyden, nærmere bestemt 3400 moh. Jeg måtte konsentrere meg om å ikke gå for fort, og huske å puste da jeg gikk rundt i byen. Det ble ikke mer gåing enn jeg måtte, og dagen ble for det meste brukt til å slappe av. Gruppen jeg skulle gå med bestod av flere nasjonaliteter; 2 fra Sverige, 1 fra England, 1 fra Kroatia, 1 fra Sri Lanka, 1 fra Kina, 1 fra Australia, meg fra Norge og 6 fra Canada. Vi ble perlevenner med en gang, og jeg tror ikke jeg kunne reist sammen med en bedre gruppe!

Dag 1: Sacred Valley / Ollantaytambo

Vi ble plukket kl. 07.30 om morgenen av en minibuss som skulle kjøre oss til en liten landsby. På bussen fikk vi møte guiden vår Dimas. Han så ut som en tenåring, men vi fikk senere vite at han var 27 år og har studert inkastudier i Cuzco. Da vi kom frem til landsbyen fikk vi sett hvordan konene lager luer, votter og tepper av lamaull. Hun ene hadde barnet sitt liggende på ryggen fram til puppen sånn at han kunne drikke melk mens hun satt og vevde. Det var også en del lamaer der, og hun ene canadiske jenta lærte at lamaer spytter når de vil forsvare seg selv. Vi andre på gruppa holdt på å le oss ihjel, og da det kom ny gruppe som ville ta bilder med lamaene, var det selvfølgelig ingen som advarte om spyttingen. Det resulterte i mer latter, og kanskje ikke så mange fine lamabilder.

Vi spiste lunsj på et dyrt turiststed (som er vanlig på slike gruppeturer) før vi kjørte videre til Ollantaytambo. Der besøkte vi noen inkaruiner, og å gå opp trappetrinnene ga oss en liten forvarsel om hvordan inkatrailen ville bli. Vi lærte litt om hvor mye inkaene verdsatte fjellene, og hvor viktig det var for dem å bygge sine riker slik at de kunne bli sett fra alle ender. Jeg og Seneka (Sri Lanka) klatret opp til en utkikkspost og fikk en ganske bra utsikt. Det er ganske flott i disse områdene!

Etter denne turen kunne vi velge om vi ville være lenger i ruinene, eller om vi ville gjøre andre ting. Jeg ble med en gjeng på shopping. Siden jeg lever på lite penger, og har liten plass i ryggsekken, ble det ikke mye nytt på meg. Men jeg ble bedre kjent med folkene jeg skulle reise med, og vi koste oss veldig.

Da vi kom tilbake til hostellet tok jeg meg en dusj. En varm dusj. Min første varme dusj siden jeg reiste fra Norge for 4,5 mnd. siden. Det var så fantastisk at jeg stod en halvtime, og hadde absolutt ikke lyst til å tre ut av dusjen.

På kvelden bestemte jeg, Kat (min romvenninne fra England), Jordan, Natalie og Dave oss for å se en film. Vi fant én film på hostellet som var på engelsk, og dermed var det "Reign of Fire" fra 2000 vi så. Den var kjempedårlig, den handlet om drager som overtok England. Høydepunktet i filmen var da Gerald Buttler sa: "The only thing I hate more than dragons is Americans". Vi fullførte ikke filmen.

Dag 2: Inkatrailen begynner

Vi fikk beskjed om at denne dagen var treningsdagen, altså oppvarming til det som var i vente. Det var ikke en veldig hard dag, men vi gikk litt oppover. Vi gikk et par timer før vi kom til et lite stopp der vi hadde snacks. Der begynte det å regne, og alle stresset med å hive på regntøyet. Da alle var klare til å begynne å gå, tittet solen frem, og dermed hadde vi ikke bruk for regntøyet allikevel. Vi gikk en liten stund til vi kom fram til lunsjstedet vårt. Der fikk vi servert suppe og fisk. Jeg ble stappmett, og maten var over all forventning! Vi slappet av i solen før vi begynte på turen videre, og de klærne som hadde blitt våte, rakk å tørke- herlig.

Etter fem timers gåing (ca) var vi kommet frem til campen- Wallabamba. Vi lå på 3000 moh. og det merktes at vi var på en lavere høyde enn i Cuzco. Jeg skulle dele telt med Kat fra England, og vi utgjorde et bra team. Jeg var populær blant bærerne fordi jeg hadde den letteste bagen- sånn er det når man ikke har så mye utvalg i hva man kan ta med seg. Da teltene var satt opp hadde vi en presentasjon med bærerne, vi fikk vite navn, alder, bosted og sivilstatus til hver av de 19 bærerne og de to guidene, og de fikk vite det samme om oss. Jeg tok selvfølgelig presentasjonen på spansk, det ble veldig godt motatt.

På kvelden fikk vi en treretters middag. Jeg ble helt imponert over at bærerne gadd å drasse med seg så mye mat. For min del hadde det holdt med enretters middag, vi var jo tross alt på camping. Det ble mange mette mager denne kvelden.

Etter middag introduserte Natalie oss for spillet "Mafia". Jeg husker vi spilte det mye på barneskolen, men det var ikke halvparten så gøy da som det var nå. For de som ikke vet hva det er handler spillet kort og presist om å beskylde hverandre, skape (høylytte) diskusjoner om hvem som er mafia og hvem som er en vanlig innbygger. Blant innbyggerne finner vi både politi og doktor som kan være hjelpsomme under spillet. Fortelleren styrer alt, og vet alt. Hvem som får hvilken rolle avhenger av hvilket kort man trekker. Siden vi ikke var helt trygge på hverandres navn, ble fort beskyldningene slik; "It's China!" "It's Sweden!" "It's England!" osv. Dere skjønner tegninga. Det var veldig morsomt, og jeg har ikke peiling på hvor mange timer vi spilte dette spillet, men vi var iallfall utslitte da vi gikk og la oss, og det var ikke pga. gåingen for å si det sånn..

Dag 3: Opp, opp, opp og litt ned

Vi ble vekket denne morgenen klokken 06.30 av Danny som banket på teltet og sa "Roomservice". Vi lo litt, og syntes han var morsom, men det viste seg at han var seriøs. Vi fikk hver vår kopp med coca-te til å våkne på.

Før vi forlot Cuzco fikk vi beskjed om at dette ville bli den hardeste dagen. Vi gikk oppover helt til 4200 moh. til Dead Womens Path. Jeg merket etterhvert som vi gikk oppover at det ble vanskeligere og vanskeligere å puste, men så lenge jeg tok små kontrollerte skritt, gikk det greit. Et par uheldige fikk høydesyken på denne turen, og for dem ble dagen ekstra lang og tung. Heldigvis slapp jeg unna det. Da vi kom opp til toppen var det vind og kaldt, og det begynte å regne. Siden vi ikke fikk sett noe særlig av utsikten, bestemte vi oss for å begynne på turen nedover ganske kjapt. Mange syntes det var verre å gå nedover enn oppover pga. belastning i knærne, men jeg syntes det var herlig å gå nedover. For hvert trinn jeg tok merket jeg at det ble lettere og lettere å puste igjen. Pga. regnet ble trappetrinnene ekstra glatte, så det gjaldt å være både tålmodig og forsiktig. Jeg klarte å holde meg på beina, men min venn fra Sri Lanka datt på rompa siste bakken før teltet. Da alle var kommet frem hørte vi om folk som hadde falt både åtte og ti ganger.

Det var herlig å sette seg inn i teltet ved Paqaymayo, ta av regntøyet, drikke te og spise popcorn. Jeg prøvde meg på en liten samtale med han ene bæreren, men jeg merket at jeg har snakket litt mye engelsk etter eksamen. Skjerpings! Dimas lære oss å brette fotballskjorter av teposene, dette skal jeg prøve å ikke glemme. Bretting er gøy! Da alle var kommet vel fram ble vi nok en gang servert en treretters middag. Denne dagen hadde de disket opp med kake til dessert- skikkelig imponerende! Den var veldig god også:) Etter middag var det tid for mafia igjen- vi var blitt hektet alle mann. Pga. en hard dag valgte mange å legge seg tidlig denne kvelden. Bærerne sov i teltet vi spiste i, derfor flyttet sju av oss over i meg og Kat sitt telt for å spille mer mafia. Det var meg og Kat (selvfølgelig), Dimas og Danny (guidene), Dave, Sasha og Michelle. Det var ganske trangt og ganske varmt, men veldig morsomt. Det begynte å bli sent, og vi var kanskje litt vel høylytte. Da vi hørte fra nabocampen ca. i ellevetiden "SHUT UP LOUD FUCKERS!!!" skjønte vi at det var på tide å legge oss. Det var blitt så varmt inne i teltet vårt at vi sov med teltåpningen oppe hele natten (og det er litt kaldt på 3600 meters høyde).

Dag 4: 3000 trappetrinn

Da vi våknet denne morgenen mellom fem og seks en gang, tenkte vi at denne dagen ville bli lett, det verste var jo over. Det var forsåvidt ikke tungt å gå, men dagen ble lengre enn vi hadde ventet, og dette var vi ikke mentalt forberedt på, derfor ble det allikevel en litt tung dag. Vi gikk ned, ned, ned- over 3000 trappetrinn, i tillegg til nedoverbakker. Jeg var overrasket over at jeg ikke var støl i beina etter gårsdagen, bare litt i leggene. Vi begynte å gå, og første stopp var Runkuraqay, noen inkaruiner som vi tok masse bilder i. Ærlig talt så er jeg ikke så veldig flink til å huske hva guider forteller generelt, og det gjelder også denne plassen. Men det var veldig fint, og veldig imponerende hva inkaene fikk til i sin tid.

Etter å ha gått i ca. en halvtime til tok vi en dopause/snackpause. Dimas hadde med noen små høytalere som han koblet til ipoden, og der satt vi og digget til Lady Gaga høyt oppe i Andesfjellene. Det blir ikke bedre enn en gjør det til selv;) Vi gikk en liten halvtime til, til vi kom frem til lunsjplassen. Vi brettet ut en stor pressenning og satt ute i sola og spilte uno. Det var selvølgelig diskusjoner om reglene, men vi ble fort enige, og vi koste oss veldig.

Etter lunsjen besøkte vi enda noen inkaruiner- Sayacmarca og Phuyupatamarca. Jeg vet sånn ca. like mye om disse plassene som den forrige..

Langs turen gikk vi gjennom et par tunneller (grottelignende). Danny, guiden som alltid fant på masse tull, hadde sagt til de som gikk bakerst at han skulle bare løpe fram til noen som gikk foran for å se hvordan det gikk med dem. Han hadde løpt frem til en av disse tunnellene, ventet ca. i 40 min. og da baktroppen kom, hoppet han frem og skremte Dave, siden det var han som gikk først. De på utsiden sa de hørte et hyl, men Dave selv sier han nesten ikke reagerte. Ikke vet jeg hva som er sant...

Etter gårsdagens slit valgte mange å spise cocablader for at dagen idag skulle bli lettere. Jeg smakte på disse bladene i Bolivia, og jeg husker de ikke smakte så veldig godt, og valgte derfor å stå over. Natalie fortalte at på slutten av dagens etappe hadde hun løpt i 40 minutter uten å kjenne antydninger til å være sliten. Hun følte hun var flinkere til å vite hvor hun skulle plassere føttene for å ikke skli, og alt var lekende lett. Denne løpeturen fikk hun derimot svi får noen timer senere..

Dimas, som hadde fått med seg at jeg hadde studert spansk, fikk det for seg at jeg måtte øve mer på spansken. Dette er selvfølgelig veldig bra, men jeg blir fort sjenert, spesielt når det er lenge siden sist jeg har hatt en samtale på spansk. Jeg slapp billig unna denne dagen, og jeg lærte litt peruanske uttrykk. Det var igrunnen greit med litt forfriskning.

Etter elleve timer med gåing kom vi frem til kveldens camp. Her gikk vi og så de fineste ruinene til nå på turen- Wiñawayna. Vi knipset bilder og slappet av i trappene. Noen valgte å ta turen nedi, mens de fleste (bl.a. meg) valgte å sitte på det øverste trappetrinnet og nyte utsikten. Etter å ha gått så mange trappetrinn fristet det ikke med flere.

Ved kveldens camp hadde de noe vi ikke hadde sett langs turen- dusj. Vi betalte ca. 10 kr. for å kunne skylle oss i 5 min. Det var ganske herlig å få fjernet litt svette, gammel solkrem og myggspray fra kroppen.

Etter kveldens middag hadde vi en liten samling med bærerne der vi tipset dem og takket for turen. De gjorde en fantastisk jobb med å bære mye baggasje, telt og mat. Kokkene lagde fantastisk mat, og hver gang vi kom fram til lunsjsted eller campsted, så var alt klart til oss. Deretter var det tid for mer mafia. Vi satte oss inn på restauranten som fantes på denne plassen og begynte å beskylde hverandre for å ha drept den og den personen. Vi stoppet ikke før det kom en vaskegutt og sa at nå var restauranten stengt.

Dag 5: Machu Picchu (2400 moh.)

Det ble ikke mye søvn denne natten, maks 3 timer. Wakeup-callen var 03.30 fordi bærerne skulle rekke toget kl. 05.00 (de fulgte oss ikke til Machu Picchu). Det var en overskyet morgen, så vi gadd ikke å stresse med å komme oss til Machu Picchu fo å se soloppgangen. Vi satt på restauranten og ventet en stund før vi gikk, fordi guiden vår foretrakk å være den siste gruppa som gikk. På den måten ville vi ikke bli forstyrret av andre turister langs veien, og når vi ville komme fram til Machu Picchu, så ville alle være ferdige med sine bilder, og dermed kunne vi holde på så lenge vi ville, uforstyrret.

På veien ble det tid til et par andre inkaruiner. Fra Intipunku (sun gate) kunne vi se over til Machu Picchu. Alle på gruppa vår rakk akkurat å komme frem og se utsikten før det ble overskyet. Resten av turen hadde vi ikke så mye sikt, så derfor så vi ikke mer av Machu Picchu før vi var fremme. Men vi så andre spennnede "ting" på veien, bl.a. traff vi på noen lamaer. Michelle, som hadde spytteepisoden i bakhodet, var litt skeptisk til å gå forbi. Det var alt for sent til å snu, så hun hadde ikke så mye valg. Da hun så det gikk fint med oss andre å gå forbi, det gikk til og med fint og ta bilder, beveget hun seg forsiktig forbi hun også. Hun trakk et lettelses sukk da hun hadde passert dem.

På turen fikk jeg praktisert enda mer spansk med guiden. Ved en uttalelsesfeil klarte jeg å kalle ham homo i stedet for ung mann på peruansk spansk. Det var absolutt ikke med vilje, og han holdt på å le seg ihjel. Det positive er at jeg lærte to nye ord på en gang:p

Da vi endelig ankom Machu Picchu mellom 07.00 og 08.00 en gang var det fortsatt overskyet. Vi satte oss ned på en bakketopp i håp om at skyene ville forsvinne slik at vi kunne få litt utsikt. Da vi begynte å gi opp, skjedde det. Skyene forsvant, og som et teaterteppe åpnet Machu Picchu seg foran oss. Det var helt fantastisk, og plutselig var alle trappetrinn og strev glemt. Vi tok hoppebilder og oppstillingsbilder. Vi tilbragte dagen i ruinene og guiden vår fortalte oss om konstruksjoner, inkakonger og spanjoler. Vi møtte på enda flere lamaer og masse turister. Det var lett å skille mellom dem som hadde gått trailen og de som hadde tatt toget. Hvis du lurte så kan man bli arrestert hvis man tisser på Machu Picchu.

Rundt midt på dagen begynte det å regne igjen, så da tenkte vi at nå hadde vi sett nok, og tok derfor bussen til Aguas Caliente for å spise lunsj. Vi spiste en fantastisk god pizza, og på veien til togstasjonen traff vi på innpåsliten selgere som ville selge oss diplomer med bilde av oss på som bevis på at vi hadde overlevd inkatrailen. Jeg har nok av bilder som beviser akkurat det, så jeg valgte å ikke bruke penger på det maset.

På toget tilbake til Ollantaytambo lærte vi at alle ordene guidene hadde fått oss til å si da vi tok bilder var ord på quecha (peruansk indianerspråk) som ikke egner seg på trykk. Vi fikk oss iallfall en god latter. På toget smakte jeg også Inka Kola. Brusen minnet meg om sørlandets julebrus, så den falt i god smak i min munn.

En liten opplysning til slutt: Machu Picchu betyr "alle dalene" på quecha, men alle turister uttaler det feil, så det høres ut som de sier "alle penisene".

Avslutningsmiddag

Da vi kom tilbake til Cuzco var det vare å kaste seg i dusjen (varm dusj igjen- tommel opp!!) og hive på seg litt finere klær, for nå var det tid for en skikkelig avslutningsmiddag. Guidene våre er tydeligvis populære på den ene restauranten, for de hadde egentlig stengt da vi kom, men de holdt åpent bare for oss. Vi lærte å lage pisco sour, en tradisjonell peruansk drink som bestod av pisco, flytende sukker, sitronsaft og eggehvite. Den smakte ok, ikke noe jeg kunne drukket mye av i lengden. Etter middagen holdt Sasha en tale der han snakket om hvordan hver enkel person ville bli husket fra turen. Det var veldig morsomt. Guidene holdt også en liten tale om hvilken fantastisk gruppe vi var, og det var så sterkt at noen begynte å ta til tårene. Vi var virkelig en fantastisk gruppe som klikket fra første sekund, og vi har allerede begynt å planlegge reunion neste år.

Vi takket for oss på restauranten og gikk for å sjekke ut utelivet i Cuzco. Det ble dansing til latinamerikanske rytmer og mye klemming, for ingen ville dra fra hverandre. Da guiden sa han måtte dra begynte folk igjen å ta til tårene, og han ble overtalt til å bli værende litt lenger. Det tror jeg han var glad for, da den ene canadiske jenta ga han litt ekstra tips.

Denne turen er definitivt et høyt høydepunkt til nå på denne reisen- en helt fantastisk opplevelse!!:D

Costa Rica - Pura Vida

Det var tidlig søndag morgen da Maren og jeg satte oss på bussen til Costa Rica. På bussen samlet de inn alle passene, og etter en stund kom passmannen tilbake med den beskjeden at vi hadde vært 92 dager i Nicaragua, altså to dager mer enn vi hadde lov til. Dermed måtte vi betale en bot på 4$ for hver dag vi hadde vært for lenge i landet. I og med at det hadde kostet oss 10$ å fornye visumet, vil jeg si at vi kom ganske greit ut av det.

Etter en del timer i buss, og et par timer ved grensen, kom vi fram til San Jose. To blonde jenter på tur alene i verden, og tror du ikke vi klarer å bli grådig lurt? Taxisjåføren vår fortalte oss at alle hostel er fulle i helgene, og siden vi ikke hadde reservert, kunne han "hjelpe" oss med å finne et annet bra hostel. Han tok et par telefoner for å forsikre seg om at det hostellet vi ville på var fullt, men hvem han egentlig ringte, det er det ingen som vet. Ikke nok med det, men han tok også veldig mye for denne taxituren. Etterpå leste vi både på internett og i guideboken at siden konkurransen mellom hostellene er så stor, er det ofte at taxisjåfører prøver seg på sånne frekkiser, og de får også profitt for denne jobben. Vel, hva annet kan man si enn "learning by doing".

Dagen etter kom vi oss fort ut av hostellet og reiste til et hostel vi ønsket å bo på. Der var det faktisk ganske fullt, men de hadde noen senger i gangen vi kunne sove i. Vi godtok det, det var tross alt ganske billig der.

På kvelden tok vi bussen til et gigantisk kjøpesenter for å gå på kino og se Harry Potter. Det ble en sen forestilling på oss, og da vi kom ut av senteret ca. i halvett-tiden, var det ganske tomt rundt oss. Vi gikk langs veien i håp om at det skulle komme en taxi kjørende forbi. Det gjorde det altså ikke, og i tillegg regnet det. Vi fant til slutt et hotell der vi tenkte vi kunne spør om hjelp til å ringe etter taxi. Da vi kom inn i foajeen stod vi bare å måpte begge to. Det var flere etasjer med julepynt, gullbelagte vegger og ikke ett støvfnugg på gulvet. Der stod vi klissvåte, med hengslete klær og forvirra uttrykk. At det koster 800$ for en natt, sier litt om det hotellet. Vi fikk bestilt taxi og mens vi stod og ventet, kom vi i snakk med den ene pikkoloen. Han ble mer og mer sjokkert for hver beskrivelse vi ga av hostellivet vårt; at vi deler rom med 8 andre, har 3 doer på 30 stk, og at frokost ikke var inkludert. Det føltes som om vi var fra to forskjellige verdener.

Siden Maren fikk besøk, bestemte jeg meg for å reise til kysten, nærmere bestemt Santa Teresa. I San Jose var det 15-20 grader kaldere enn i Nicaragua + vind og regn. Da var det godt å komme til en plass der det var sol og varme igjen. I Santa Teresa traff jeg på Hedda og Anniken. Koselige folk på et koselig sted:) Etter å ha klødd meg i hodet over hjemmeeksamen et par dager, der jeg forresten skreiv om kjønnsrelasjoner i Latin-Amerika, kunne jeg bruke de siste dagene til soling og surfing i solnedgangen:) Det ble en del fall til å begynne med, det ene resulterte i et skikkelig mageplask, men etter en stund klarte jeg å stå oppreist. Dette var første gangen jeg surfet uten instruktør, og det var skikkelig gøy å få det til!

Jeg reiste tilbake til San Jose for å ta fly videre til Peru. Men før flyet gikk, rakk jeg en formiddag med Sissel og Ragnhild:) Det var skikkelig gøy å treffe dem igjen, og hvem vet hvem jeg plutselig treffer på neste gang?

Kort oppsummert kan man kalle Costa Rica "Lille-Amerika". Pga. mange amerikanere som ferierer der kan befolkningen ganske godt engelsk. I tillegg finner man McDonalds, Pizza Hut og KFC på hvert eneste gatehjørne og litt til. Nei, Costa Rica er ikke på min topp-liste over land jeg har vært i, men jeg hadde allikevel en fin tid her.

Pequeña Isla del Maíz

Lost in the jungle!

Historien starter en overskyet dag i Managua. Seks gode venner bestemte seg for å ta turen til den idylliske øya Isla del Maiz i det karibiske hav. Selve flyturen til øya var et lite eventyr i seg selv. Med laminerte boardingkort entret de det lille propellflyet som akkurat har plass til 12 personer. Selv de laveste må bøye hodet for å bevege seg inne i flyet og Cockpiten er åpen, slik at det var mulig å følge med om pilotene styrte flyet ordentlig. Det ble en humpete ferd i de tykke skyene og jentene kjente dragsuget i magen. Vel, pilotene hadde kontroll og landingen på jordet ble så fin at. En halvtimes våt båtferd bragte gjengen videre over på den lille "korn"-øya.

Vel fremme på pegueña Isla de Maiz ble de møtt av en kjekk mann i bar overkropp. Han skulle være dykkerinstruktøren til fire fornøyde jenter og Kristoffer (Sikkert fornøyd han også). Den siste jenta ble fulgt av uflaks og fikk forbud mot både bading og dykking i det klare blå karibiske hav. Eller det vil si at hun fullt mulig kunne hoppe i havet, men risikoen for å få piratbein var tilstede hvis det kom infeksjon i såret. De fem andre nøt sine dager på havets bunn sammen med korallrev og fisker. Litt komplikasjoner med diverse sykdom oppstod underveis, men mot og stahet ga styrke til å fullføre kurset, slik at alle fikk sin vel fortjente dykkerlapp.

Tiden på den karibiske øya står nesten stille. Lokalbefolkningen her går på saktemodus, og en kan virkelig sette seg inn i Bob Marleys toner "Dont worry, about a thing, every little thing's gonna be alright". En dag ligger det plutselig en million dollar i den hvite sanden, skylt opp på land etter at "drugdealers" ble nødt til å dumpe bevis fra skipet.

En dag bestemmer de to jentene Ragnhild og Maren seg for å utforske øya, ikke for å finne en million dollar, men kanskje en liten sjørøverskatt. Turen starter på øyas "hovedvei", hvor lokalbefolkningen sykler eller drar traller med utstyr, varer og stein. De to jentene går forbi lokale butikker hvor de både selger bensin, isbiter og fisk på et sted. Du kan også lade mobilen din i de fleste sjapper, Claro que si! Selvfølgelig. Gjennom private hager, forbi kjæledyr som hunder og aper, forbi banantrær og mangotrær, barn som leker og hilsende Creoler, kommer jentene til et veikryss. De bestemmer seg for å ta den smale gjørmete stien inn i skogen. Himmelen begynner å bli mørkere og jentene håper at de snart har nådd rundt øya. Noe de etterhvert skjønner at de absolutt ikke har.

I enden av stien møter de stranden. Det åpne havet er urolig og det begynner å blåse opp til regn. Jentene bestemmer seg for å følge stranden, da det fortsatt er noe lys her fra månen. Etter å ha gått en god stund sperres stranden av store steiner, og de skjønner at det ikke er mulig å komme seg videre. De blir nødt til å snu. Bølgene slår inn mot stranden og store greiner treffer beina. De må inn i skogen for å finne en sti. Det er bekmørkt og en ser kun lysende prikker som danser i gresset. Ildfluene lokker til seg sin make. Jentene skimter silhuettene av et lite hus, noe lyser der borte. Historier om Witchcraft er velkjent langs den karibiske kysten. To jenter, alene i mørket, lost in the jungle.

Kapittel 2
Det var en solfyllt ettermiddag på La isla del Maíz pequeña. De tre gode vennene Annette, Kristoffer Robin og Kristine hadde lyst til å utforske øya, og bestemte seg for å ta en rundtur. De hadde hørt fra andre at det ville ta ca. en time å gå rundt øya. De hadde ikke gått mer enn fem minutter før de oppdaget at det fantes mer på øya, enn de var klar over. De gikk forbi klesbutikker, comedorer og til og med en skole. De gikk med andre ord bort fra turistområdet og inn i lokalbefolkningens hjem.

Etter å ha fulgt stien et stykke kom de plutselig inn i en hage til ei dame som vasket klær. Klærne hang på tørk på både tørkesnor og piggtrådgjerder. Plutselig havnet gjengen på et jorde, eller som Kristoffer kalte det; spisested for kuer. Og kuer var det nok av! Kristine geleider byfisene trygt forbi kuene, slik at de kan fortsette på ferden. Hvor skulle de ta veien nå? En lokal gutt kom møtende, og sa at gjengen gikk på en sti som de kunne følge for å komme rundt øya. Ikke mange meterne senere kom de tre inn i en ny hage. De bestemte seg for å snu, og heller finne en annen vei. Kristoffer kom på ideen om å følge stranden, og det gikk de andre to lett med på. Øya hadde en fantastisk flott strand, og havet strakte seg så langt øyet kunne se.

De gikk og koste seg og tok mange flotte bilder. Plutselig tok stranden slutt, men heldigvis var det steiner som de kunne hoppe på, og dermed fortsette ferden på stranden. Det viste seg at gjengen burde ha tatt hintet tidligere med å komme seg av stranden, for plutselig var det bare sjø- ingen strand, ingen steiner og heller ingen sti. Gjengen hadde to valg, enten å snu, eller å følge Annette sin ide som var å klatre opp moldveggen som var ved siden av dem. De tok det andre alternativet, men de angret fort på det, da det bare var tornebusker på toppen. Ingen ville snu, dermed trosset de smertene, og plutselig fant de en liten sti de kunne følge. Gresset rundt ble høyere og høyere, og gjengen kunne ikke se hverandre uten å gå helt oppi hverandre.

En stund senere fant de en sti som førte ned til stranden igjen, der de egentlig ville gå. Selv om ingen hadde klokke, visste de at både langeviseren og lilleviseren hadde beveget på seg, for nå begynte mørket å komme frem. De fulgte stranden så langt de kunne, og nok en gang kom det hindringer. De kom seg bort fra stranden igjen, og fulgte stien, uten å vite hvor den ville føre dem. Plutselig ser Kristoffer noe som rasler i gresset, vel vitende om at det har blitt observert slanger på øya, hopper han noen steg tilbake. Alle er litt skeptiske til å fortsette, men de vet de må, de må komme seg hjem før det blir helt mørkt.

Med raske skritt går de over nok en åker, inn på en ny sti, og plutselig ser de lys. En liten gutt i stemmeskifte forteller at gjengen kan følge stranden ca. en halvtime for å komme seg hjem. På vei ned til stranden går de forbi et tomt sementhus, og et fortøyd vrak- som tatt ut av en skrekkfilm. De følger stranden, men nok en gang oppdager de at det ikke er strandlinje over hele øya.

De finner nok en sti, og en liten stund senere ser de nok et lys. I dette huset bor det noen hippier, ungene snakker en blanding av spansk og engelsk, og de har en hund som liker kos. Mannen i huset kjenner igjen Kristine sin tatovering fra tidligere på dagen, og forstår fort at gjengen har gått seg vill. Han tilbyr å sende med en ”lysmann” som kan vise dem veien hjem for 40 córdoba. Mens gjengen venter på guiden, hører de plutselig en stemme som sier: ”Exuse me, do you have a flashlight we can borrow?”. Kristine kjenner igjen stemmen til Maren, men kan egentlig ikke helt tro at det er henne. Etter å ha fått konstatert at det er Maren og Ragnhild som står på utsiden, og at de også har gått seg vill, bryter alle sammen ut i latter. Hva er sannsynligheten for at de skulle treffes på samme plass? Den snille mannen med lommelykt ledet alle sammen trygt hjem.

Tusen takk!!

Til alle dere som støttet Proyecto Barrilete! Nå er vi ferdige med innsamlingen, og har kunnet regnet sammen det endelige beløpet til Barrilete, som ble betydelig! Alt i alt har vi fått inn 26.500kr, noe som tilsvarer 96500 córdobas! Dette er fantastisk! Pengene vil virkelig kunne gjøre en forskjell for alle de barna og personalet som er involvert i og oppholder seg daglig på Barrilete.

Siden innsamlingen startet har situasjonen for prosjektet forandret seg betraktelig. Huseieren høynet leien, noe som prosjektet ikke hadde råd til. Dette ledet til at hele prosjektet med alle de 150 barna ble kastet ut på gaten. De lyktes i å hente ut alt av møblement og diverse som tilhørte prosjektet, og etter noen dager på gaten har de nå funnet et hus i samme område de kan oppholde seg i. Dette nye huset er i bedre stand, men krever fremdeles mye vedlikeholdsarbeid. Det mangles blant annet dører, vinduer og tak, behøver å males og grunnmuren trenger også arbeid. Alle disse kostnadene vil kunne dekkes av pengene DU har vært med å bidra med!

Noen av våres medstudenter har hatt møte med Maria, prosjektansvarlig i Barrilete, og har fått en liste med hva de behøver. Arbeidet for å ruste opp huset vil begynne nå i desember. Linnea, en av initiativtakerne for denne aksjonen vil studere i Nicaragua også neste semester, og vil ha muligheten til å følge opp prosjektet. Hun vil holde oss oppdatert med framgangen med det nye huset.

En STOR takk til alle som har involvert seg. I lys av de nye hendelsene vil pengene virkelig gjøre stor forskjell for prosjektet, nå som de trenger støtte som mest. Både vi studenter, Maria og alle barna takker for deres støtte:)